HARPESANG: Som å møte barndommen på bedehuset om igjen

Levi Henriksen 02_edited

DRAMMENSMINNER. Med sin roman Harpesang gir Levi Henriksen meg en musikalsk minnebok jeg trodde jeg hadde glemt. Harpesang er som å leve min egen bedehusbarndom i Drammen om igjen

Levi 2.jpg
Levi Henriksen.

HARPESANG. Det er nesten så jeg husker det selv. Den forbudte fiolinen blir slengt inn å bedehusets vedovn og når det sa pling i instrumentets strengene, var det som om Satan trakk sitt siste åndedrag. Gutar var synd, fiolin var synd og trekkspill var synd. Den dagen noen dro ut trekkspillbelgen og et kors dukket opp, da gikk det et lettelsens sukk gjennom forsamlingen. Endelig var trekkspillet også «frelst»….

I MAGASINET VI OVER 60 FINNER DU MITT SISTE INTERVJU MED LEVI HENRIKSEN.

Og slik starter Levi Henriksens roman Harpesang: Første gang jeg så søsknene Thoresen var i kirka i Kongsvinger. Jeg var i byen for å være fadder i en barnedåp, og sjelden har en søndagsmorgen truffet meg mer front mot front. Kvelden før hadde endt med totalhaveri.

Artikkelen fortsetter under annonsen for VESTLIA RESORT - eller klikk på bildet.

Vestlia annonse 4.jpg

Det var himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen fikk høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løftet ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøvde å puste liv i. Og for første gang på lenge slapp meningsløsheten taket.

Det var De Syngende Søsken Thorsen som befant seg i forsamlingen. I forgangne år hadde de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrådde ikke mer.

Levi 3.jpg

Etter dette var Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han ble satt på de vanskeligste prøver.

Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livene deres igjen.

For noen år siden traff jeg Levi forfatteren Henriksen, i en samtale med tittelen SYND. Redaktøren i et ukeblad jeg jobbet i hadde fått det for seg at han hadde fått en god ide. Den må passe på Øyvind, med den underlige frikirkeoppveksten han har hatt.

Første gang jeg traff Levi Henriksen var på den brune kafeen Olympen i Oslo, og jeg prøvde så godt jeg kunne å få ham til å ta avstand fra sin egen pinsevennoppvekst. Jeg prøvde å få ham over på min litt ugudelige side. Det lyktes ikke…

Intervjuet kom aldri på trykk, men jeg noterte hva han sa: Jeg er pinsevenn. Folk blir alltid skuffet når jeg svarer sånn. Jeg hadde nemlig en god oppvekst i pinsevennmiljøet, mor er der fremdeles og er et av de klokeste menneskene jeg vet om.

Problemet var tungetale og voldsom innlevelse, og at jeg ikke klarte å tro høylytt nok. Men spør folk, jeg er fremdeles pinsevenn. De som er født katolikker er det for alltid. Jeg tror på det samme som da jeg var barn, men går lite på bedehuset og er nok mer i kirken enn på det stedet.

Ikke rart Levi Henriksen vet hva han skriver om i sin nye roman, Harpesang. Det er musikalske åpenbaringer, det er vekkelse, det er lovsang og meninger med livet. Det er synd og skam og et utall trusler om evig fortapelse.

Levi 4.jpg
Mitt møte med de syngende evangelistene.

Og jeg har selv hørt dem alle, disse sangevangelistene, de som trallet og vitnet og sang seg gjennom sidene i Levi Henriksens bok boken Harpesang. Jeg husker Egil og Arne, Signy og Karen, Milly og Oddny, Marit og Irene, Flekkerøygutane - og De ti søsknene Kolbjørnsrud. Det var harpesang til alle døgnets tider. Sangen og musikken spilte en stor og litt uvirkelig rolle i min oppvekst.

Levi Henriksen har grepet tak i denne underlige verdenen av skakkjørte bedehustoner. Jeg fant meg igjen fra første side.

Jeg har et bilde hvor jeg står sammen med to syngende evangelister. De bodde hjemme hos oss på sine turneer rundt omkring. De kjærte folkevogn, og det var første gang en slik moderne farkost kom på vår gårdsplass.

Jeg har møtt mange av dem, disse sangerne og forkynnerne i 50- og 60-årene, de som trallet og vitnet og sang seg gjennom sidene i barndommens sangbok Salmer og Sanger og ellers slitne sanghefter.

Misjonshuset 6x.jpg
Barndommens bedehus i Langesgate i Drammen hadde jevnlige besøk av syngende evangelister.

Det var harpesang flere ganger i uken, i radioen, på platespilleren og i Drammens mange frikirkemenighet.

 Sangen og musikken spilte en stor om enn kanskje litt uvirkelig rolle i min oppvekst.

Jeg husker best de som mente musikk var synd og nåde den som spilte på elektrisk gitar, trekkspill og trommer. Sag og mandolin var til nød godtatt.

Men oppe i alt dette rare var det en varme som var rørende. En hengivenhet til sang og musikk som betydde noe, og som var både lavmælt og morsom, om vennskap og uvennskap, om entusiasme, om kjærlighet til Gud og mennesker - og om mye sympati for disse sangevangelistene som kom og gikk.

Jeg har en minnebok inne i meg, tilbake til en tid jeg helst prøver å fortrenge. Men så var det dette, da, at plutselig dukker et ørlite glimt av noe jeg trodde på – og lyttet til – den gangen. Av noe som jeg tror henger litt igjen.

Mye av det snåle var jo av det gode. I hvert fall musikken...

Levi 1.jpg
Levi Henriksen.

Som dere skjønner. Levi Henriksens roman Harpesang vekker et utall rare minner i meg. Og det gjør det hver gang jeg leser denne boken. Takk Levi!

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Kontakt

  • Adresse: Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@visitdrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

Annonser

VisitDRAMMEN

VisitDRAMMEN er nettstedet for alle som gleder seg til over byen vår. Vi forteller om det sanselige og vakre. Om de velsmakende måltidene, de beste filmene, utstillingene, de tøffeste konsertene og gripende teaterstykkene, de fornøyelige historiene - og de glade naturopplevelsene.