LIV HAUG: Jeg trosset både geriljaen og døden

Arne Kavli Lupiner

DRAMMEN. Liv Haug er drammenseren som trosset alle farer, bygde en bro og ble ordfører i Peru. - Jeg gikk ikke redd rundt hver dag, men jeg fikk et helt annet forhold til liv og død. På grunn av geriljagruppene visste jeg at hver dag kunne bli min siste.

Haug 10_edited.jpg

MINNER OG MENNESKER. Jeg har tro på at vi kan gjøre ting sammen, sa drammenseren Liv Haug. - Som ledere må jeg være en del av folket, de må høre på lederen og de må følge lederen. Samtidig må jeg gi dem plass. Et lederskap skal heller ikke stanser opp når jeg forsvinner. Jeg må vite at tingene fungerer selv når jeg ikke er der.

(Denne artikkelen sto første gang på trykk i næringslivsavisen Dagens Perspektiv, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).

Som ung dro Liv Margrethe Haug til Peru for å frelse sjeler. Det ble til noe helt annet. Hun ble litt misjonær, og mye sosialarbeider, rørlegger, elektriker, bro- og veibygger, geriljaforhandler – og ordfører.

- Jeg tror det det er viktig at mine medarbeidere vet at de er en del av målet. Og det er jo det lederskap handler om, ikke sant?

Haug 11_edited.jpg

- Mine medarbeidere skal føle at de er viktige for å kunne nå et mål, og at det ikke bare er en del av en oppgave, fortsetter Liv Haug som slo seg ned blant indianere og vant deres tillit. Som resultat ble hun ordfører for 250.000 mennesker. - Det ledere gjør skal ha betydning. Jeg tror jeg oppnådde respekt ved å gi fra meg respekt. De som har en mening om ting har rett til å si hva de mener, til å bli hørt.

Liv Haug bor i et land som har 35 varmegrader året rundt, hun er ikke så begeistret for norske kalde vintre. - Jeg har ikke vært i Norge en eneste jul siden 1983, og unngår å komme til Norge når snøen har lagt seg. Jeg liker meg best i Peru. - Jeg valgte Peru fordi jeg hadde en lærer i samfunnsfag på lærerskolen som het Knebelsrud, og som hadde vært sjømannsprest i Peru og Equador.

Da han fortalte om forholdene i Peru, slo det ned i meg at her, her vil jeg gjøre noe for å hjelpe befolkningen. Det siste året på lærerskolen var jeg helt sikker, jeg ville bruke livet mitt på menneskene i Peru.

Haug 4.jpg
For 50 år siden dro Liv Haug til Peru for å bli misjonær. Hun bygde en bro og ble ordfører.

Liv Haug ble utsendt av en pinsemenighet i Kristiansand og ble i 1971 plassert i det indre av Amazonas. Helt siden hun var to år visste hun at hun ville bli misjonær. Men at dette ønsket skulle føre henne ut til et isolert og uberørt område av verden, hadde hun ikke sin villeste fantasi kunnet tenke seg.

- Hadde jeg visst hva jeg ville møte i Peru, hadde jeg aldri våget å reise dit, sier hun. - Det som tiltalte meg, og som jeg alltid har vært opptatt av, er sosial urettferdighet. Jeg opplevde et fantastisk land med store muligheter, men med en stor klasseforskjell og mye meningsløshet. Det er slike ting jeg alltid har hatt lyst til å gripe tak i.

Haug 5.jpg
Liv Haug sammen med foreldrene Ruth og Håkon Haug. Bilde fra reportasje i Norsk Ukeblad i 1983.

- Jeg har alltid vært fasinert av steder hvor det ikke var misjon fra før, fortsetter hun. - Her hadde jeg frihet til å legge opp arbeidet slik at jeg selv ønsket det. Jeg var ikke bundet av det andre misjonærer hadde gjort før meg. Jeg ville være i så direkte kontakt med befolkningen som mulig. Jeg ville kjenne og vite hva de tenkte og følte.

- For meg er de sosiale prosjektene et middel til å nå målet. Ønsker jeg å praktisere det Jesus har sagt, at jeg skal elske Gud og meg selv like mye som jeg elsker min neste, var dette en måte å gjøre det på. Jeg ville gjøre noe for mine medmennesker.

I begynnelsen var det et ensomt liv. Liv Haug hadde ingen kontakt med omverdenen. Hun var heldig om en elvebåt kom hver tredje uke. Juleposten kom i slutten av februar. Skulle hun på en lengre utflukt hadde hun bare en to hesters motorbåt med halmtak som var full av alskens udyr.

Haug 6.jpg
Liv Haug med peruansk folkedrakt. Fra reportasje i Norsk Ukeblad i 1983.

- I 1972 bosatte jeg meg i Perene, og dette området hadde en forhistorie hvor det var nødvendig å vise at jeg ikke var der for å utnytte folket.

Hva trenger dere for dere skal få tillit til meg, spurte hun. Da bygde hun en bro over en 120 meter bred elv.

–Jeg organiserte en dugnad, og vi ble enige om at hver familie skulle gi en dag i uken for å få bygd broen. Vi hakket med hånd fordi vi ikke hadde maskiner. Elleve meter måtte vi grave oss ned for å finne fast grunn til bropilarene. 7000 sekker med sement ble blandet og det ble brukt 13000 dugnadsdager. Brokonstruksjonen ble kjøpt fra England, en bro som tålte tretti tonn.

– Broen ble et promenadested, og en mann var så kry at han krysset broen tolv ganger, forteller hun.

Haug 7.jpg
Liv Haug bygde en bro og ble ordfører. Her er hun sammen med sin far, Håkon Haug.

Ikke rart Liv Haug ble ordfører. - Alle prosjektene jeg har vært med på, har ikke vært skrivebordsprosjekter, men prosjekter som folk selv ville ha, sa hun. 

- Det er derfor jeg har lykkes. Det var også viktig at jeg trosset geriljaen. Jeg rømte ikke fra området.

- Jeg trodde på inkaenes gamle prinsipper. De var opptatt av samfunnsarbeid, de var flinke på dugnad. Vi hadde så lite budsjetter at vi var nødt til å jobbe alle sammen. Det har alltid vært mitt lederprinsipp. Jobb sammen.

- Da jeg ble valgt som ordfører for et distrikt på hele 50.000 innbyggere, hadde de drept den første ordføreren kort tid i forveien. Ingen våget å ta ansvar. Jeg våget. Jeg våget å lage en fredsprosess innenfor distriktet vårt.

Haug 8.jpg
Liv Haug viser stolt frem broen hun bygde vel 50 år tilbake.

- Jeg besøkt mange av landsbyen under arbeidet med broen, så mange kjente meg. Jeg inviterte folk til å komme, og sa: Det jeg har fått i budsjett, må vi fordele sammen. Noe slik hadde de aldri opplevd før. Dere må gjøre deres del og prioritere hva vi skulle bruke pengene til, sa jeg. Vi hadde vel to millioner kroner til rådighet, som skulle fordels på 200 landsbyer.

- Hva ønsker dere, spurte jeg. Veier, svarte de.  OK, da gir vi veier førsteprioritet. Alle var bønder og levde av å få frem produktene sine, og veiene var i elendig stand. Neste ønske var skole. Så bygde vi skolerom.

- Jeg fikk hele befolkningen til å jobbe sammen, og selv besøkte jeg 150 landsbyer hvert år. Jeg ville se hvordan arbeidet ble utført. Gjennom dette arbeidet fikk vi til en fredsstrategi.

- Det var mange militærposter som skulle passe på meg og befolkningen. Med denne hjelpen mistet geriljagruppene makten. Det som skapte uro, var følelsen av at ingen tenkte på innbyggernes fremtid. Da vi først satte fokus på en bedre fremtid, fikk vi støtte. Og med budsjettet vi hadde, bygede vi over hundre skolerom.

Haug 2.jpg
Liv Haug, en glad dame med sang og trekkspill.

- Vi klarte å få til en samling omkring det alle ville ha, derfor ble det skapt en fredsprosess, sa Liv Haug. - Da jeg sluttet som ordfører hadde alle landsbyene sine egne ledere fordi de så det var en fremtid for dem.

Er du ikke redd for at dette arbeidet blir en alt for stor del av privatlivet ditt?

- Jeg tok et valg, sa Liv Haug. - Da jeg fikk så mange oppgaver, ville jeg ikke gifte meg. Jeg visste jeg ikke ville klare begge deler på en god nok måte. Jeg syntes det var mer interessant å bruke tiden min på det åndelige og sosiale arbeidet.

- Jeg ville også at lederne i kirken skulle oppleve stor frihet, at jeg ikke behøvde å være til stede hele tiden. De skulle bli mer selvstendige. De skulle ha en målsetninger, et mål med det de gjorde.

Liv Haug er ikke redd for kritikk. - I starten var de etter meg hele tiden, sa hun. - De forsøkte å finne noe å kritisere meg for. Jeg måtte tåle ganske mye kritikk. Likevel er det beste når folk våger å si hva de mener.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.

Annonse 5.jpg

- Det er ikke vanlig i Peru at mennesker sier hva de mener direkte til de. De vil ikke fornærme folk midt i ansiktet. Men de kan godt si det til andre. Og mange bruker radioen. Jeg tok dette veldig alvorlig og var obs på at her kunne det skje noe.

Liv Haug tok på seg ordføreransvaret, og det var flere ting som opptok henne. For det første måtte hun vise at man kunne arbeide som politiker uten å være korrupt. For det andre måtte det skje en utviklingen til glede for befolkningen.

- Folk sier jeg gjorde mer for de to millionene vi fikk i starten enn de femti millionene vi får nå. Det viser at det går an å gjøre ting annerledes.

Da Liv Haug ble valgt til ny ordfører i 2007, i Provinsen Chanchamayo, stilte fagforeningen i kommunene betingelser. - Da måtte jeg gjøre noe lurt, sa hun. – Jeg tok initiativet. De første dagene ville jeg snakke med hver eneste en av de fast ansatte. Jeg ga dem fem minutter hver og de fikk to spørsmål hver: Var de fornøyd i jobben sin og hvor ville de like å fortsette.

Liv Haug 6 Foto Øyvind Risvikx_edited.jpg

- I fire år hadde jeg ikke en eneste konflikt med arbeiderne i kommunen. Jeg prøvde å få dem inn der de trivdes. Jeg fikk dem med på lag. Det var ikke de som presset meg, men jeg så på dem som medarbeider. I tillegg aksepterte jeg ikke korrupsjon. Da fikk jeg tillit.

Var du noen gang redd?

- Jeg gikk ikke redd rundt hver dag, men jeg fikk et helt annet forhold til liv og død. På grunn av geriljagruppene visste jeg at hver dag kunne bli min siste.

- De så på lederne som en hindring for å kunne lede massene. Jeg hadde besøk av dem uken etter at de drepte ordføreren. Det sto ti menn med maskingevær utenfor kirken vår. De ville snakke med meg. OK, sa jeg, jeg skal snakke med dere.

- Jeg hadde ingen ting som kunne forsvare oss. Men jeg hadde en drøm to dager i forveien at de skulle komme, og jeg visste at de kom. Jeg var forberedt. Det første de sa var at vi vet alt om deg, Liv Haug. De fikk mye hjelp fra forskjellige organisasjoner i Sverige og Norge, så jeg sa ikke noe om dette i Norge. Mange trodde de kjempet for å få vekk den sosiale urettferdigheten i Peru. Dette ble avslørt da de begynte drepe jungelindianere, som alle visse var blant de aller fattigste.

- Jeg pratet med dem til klokken ett om natten. De ønsket at jeg skulle støtte dem med penger. Men da sa jeg: Ber dere meg om dette må jeg slutte, for jeg har regnskap som forteller alt jeg gjør. Hjelper jeg dere, vil jeg ikke få støtte og pengegaver lenger. Jeg sa vi hadde forskjellige måter å arbeide på, så er dere virkelig glad i de fattige, må dere respektere det arbeidet jeg føler er riktig. 

- De gjorde meg ingen ting, og etterpå hørte jeg at ingen skjønte hvorfor de ikke tok livet av meg.

- Fordelen var at jeg fikk greie på hvordan de var organisert, og at de var høyt utdannet. Jeg fikk beskjed av Utenriksdepartementet om at jeg måtte trekke meg ut. Men menigheten i

Kristiansand sa jeg måtte bestemme selv. Var jeg trygg, måtte jeg bare reise tilbake. Jeg reiste tilbake.

Var det komplisert å være kvinne?

- Jeg ble akseptert fordi jeg var utenlandsk kvinne, sa hun. - De hadde en annen posisjon i samfunnet enn de lokale.

Nå holder Liv Haug på med et stort prosjekt for eldre hjemløse kvinner, for kvinner og barn som er mishandlet og vært utsatt for vold. - Jeg bygger et trivselssenter for å kunne nå disse gruppene, sa hun.

- Det er ikke noe aldershjem der jeg bor, og det er en del mennesker som sover på gaten, fordi det ikke finnes noen alderspensjon. Bare de som jobber i stat og kommune får alderspensjon, og det er bare tyve prosent av befolkningen.

- I det området jeg bor, har indianere brutt ut av systemet oppe i fjellet. Da har de ikke familie rundt seg når de blir eldre. Når ikke staten gjør sin oppgave, er det mange som faller utenfor. Det gjelder også volden. Det er mye mishandling og overtramp mellom foreldre og barn, mellom mann og kone. I tillegg er det mye drikking, det er et stort alkoholforbruk.

- Jeg fulgte mange kvinner på politistasjonen. Der svarte de at mannen var full da han slo, i morgen er han nok snill igjen. De ville ikke engang ta imot en anmeldelse. Mange menn kunne også si: Anmelder du meg, får du ikke mat til barna.

- Nå bygger vi et senter for kvinner som ønsker psykologisk og åndelig hjelp, samtidig som de skal lære noe, som å bake brød eller drive på med søm- og håndarbeid. Før de kan få orden på familien, må de kunne forsvare barna ved å tjene penger til mat. På denne måten tror jeg vi kan få mannen til å bli snill.

Du blir aldri motløs, du blir aldri lei?

- Jeg har ikke hatt en kjedelig dag i mitt liv, sa Liv Haug. - Jeg går ikke lei når jeg gjør noe meningsfylt.

Er det komplisert å bli gammel i Peru?

- Selv tenker jeg ikke på at jeg er gammel, jeg har ikke tid til det. De har stor respekt for eldre mennesker her, men gjør ikke nok for å hjelpe dem. Nå vil jeg at myndighetene skal gjøre noe. Jeg har fått en 2450 kvadratmeter stor eiendom av kommunen i San Ramon. Her bygger vi nå et 2300 kvadratmeter stort omsorgssenter. 

- Jeg håper at myndighetene synes det er skammelig at jeg skal gjøre dette arbeidet alene, slik at de også vil gjøre noe for de eldre og bygge et aldershjem i provinsen som har over 200 000 innbyggere.

Hva om du blir syk?

- Jeg kan ikke være syk over lengre tid, for jeg er norsk statsborger. Da får jeg problemer med forsikringen. Heldigvis har jeg ikke vært en eneste dag på sykehus, jeg er 73 år og har en svært god helse.

Hvor har du denne ståpåviljen fra?

- Den er nok arvelig. Jeg synes det er moro å jobbe. Jeg liker ikke å sole meg på badestranda. Jeg har aldri hatt ro på meg til å sitte stille. Jeg trives best når jeg gjør noe.

Hva gjør du når tingene blir for komplisert?

- Jeg setter meg ned og tenker litt, sa Liv Haug. - På hva løsningen kan være. Jeg er rettet fremover. Jeg ser alltid etter mulighetene, jeg skal lære noe nytt hver dag. Jeg liker å titte på nettet for å se om det er et eller annet jeg kan lære i dag. Jeg synes det er viktig med en god standard. Aldershjem skal ikke være like ille som der de bodde før. Jeg liker å finne gode løsninger.

Hva med de som ikke har fått noen trøkker i livet?

- Hvis du med trøkker, mener motgang, gjør det sitt til at jeg reflekterer selv, om hvorvidt det jeg gjør er til det beste, og samtidig om det kan være andre løsninger. Jeg mener jeg har evne til selvkritikk, noe som er det viktigste for å kunne være en god leder, i hvert fall i Peru.

- Jeg var lærer på Mariager folkehøgskole i Danmark. Her lærte jeg å ikke ydmyke folk foran andre. Det er en del mennesker som morer seg på andres bekostning.  Er det du sier rettet mot en person og andre er til stede, kan man lett såre. Det er noe som kan være vanskelig å rette opp igjen. Godta mennesker, med den bakgrunnen de har.

- En svakhet i Norge er at alle skal inn i et A4 format, alle skal være like. Men det er vi jo ikke. Hvert menneske skal bli akseptert akkurat som de er.

- De som er midt på treet har det veldig greit i Norge. Men flinke mennesker, intellektuelle, finner seg ikke alltid til rette i Norge. Andre, som er lenger nede på den sosiale rangstigen blir ofte presser til å bli lik alle andre. Aksepter heller at du er annerledes. Mennesker har stor verdi, akkurat som de er. Ikke tenk likt.

Liv Haug har fått mye hjelp i Peru til å være seg selv. - Jeg hadde mange komplekser da jeg reiste til dette landet, sa hun. - Jeg var livredd for å dumme meg ut og å gjøre feil. Det første jeg lærte var at det er ikke noe problem å gjøre feil. Det er ikke feil at noen ler av meg. Og har jeg kommet jeg så langt at jeg kan le av meg selv, ja, da er det lettere å ta ting som det kommer. Det blir lov å si at jeg gjør feil.

- Jeg mener ledere burde ha evne til å dumme seg ut mer, og ikke ta seg selv så høytidelig, fortsatte Liv Haug. - Jeg har lært mye av å dumme meg ut. I Peru kan jeg gjøre alt, det er ingen som krever papir på at jeg ikke har kompetansen i orden. Jeg har fått prøve meg på mye som ikke hadde hatt mulighet for i Norge. Jeg er elektriker, mekaniker og rørlegger. Gjør jeg feil så retter jeg på det, og så går videre.

- Jeg hadde sikkert blitt et vanlig A4-menneske i Norge om jeg ikke hadde fått mulighet til å utvikle meg i Peru. Da hadde jeg prøvd å skaffe meg hus og bil og sikkert reist på ferie i Syden. Nå har jeg andre verdier, jeg har fått mange andre oppgaver i livet.

Hva mener en misjonær er meningen med livet?

- Det er å gjøre noe som har verdi for meg, og som er meningsfylt, sa Liv Haug. - Jeg er tilfreds fordi jeg har vært til nytte for andre. Jeg har ikke vært opptatt av at alle skal takke meg for det jeg gjør. Hvis jeg hadde vært avhengig av tilbakemeldinger, hadde det vært veldig slitsomt. Jeg synes det er hyggelig at folk sier takk, men jeg er ikke avhengig av det.

- Jeg har opplevd mer i livet enn jeg har forventet og ønsket. Jeg hadde aldri ventet at jeg skulle bli ordfører eller ha et utviklingsprosjekt i Peru. Livet har vært mer spennende enn jeg trodde det skulle bli.

Hva med fremtiden?

- Har jeg en oppgave og er frisk, står jeg på. Uansett hvor jeg er, så finner jeg oppgaver. Det kommer ikke an på hvor jeg er på kloden, men hvordan jeg bruke livet til nytte for meg selv og andre.

Er du lykkelig?

- Jeg kan ikke ønske meg noe mer, jeg.

Hvis du bare hadde en måned igjen å leve, hva ville du ha utrettet?

- Jeg har prøvd å jobbe med ting som ikke tar slutt om jeg ikke er der mer. Det å leve dagen i dag lærte jeg under geriljatiden. Da visste jeg ikke om jeg ville leve i morgen. Jeg har lært å prioritere hver eneste dag. Hva er det jeg kan lære i dag som jeg ikke kan utsette til i morgen? Vi har en tendens til å utsette ting som er kjedelig.

- Jeg har dessuten lyst til å skrive en bok, først og fremst om ting som er forskjellig fra Norge. Det blir om livet mitt og om filosofien min. Lev hver dag, gled deg hver dag, se muligheter i alt du gjør, og gjør det for Gud og deg selv.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVATE BILDER.

Kontakt

  • Adresse: Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@visitdrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

Annonser

VisitDRAMMEN

VisitDRAMMEN er nettstedet for alle som gleder seg til over byen vår. Vi forteller om det sanselige og vakre. Om de velsmakende måltidene, de beste filmene, utstillingene, de tøffeste konsertene og gripende teaterstykkene, de fornøyelige historiene - og de glade naturopplevelsene.