ANNE-MARGRETHE ROGNHEIM NYHUS: Gipsy er min pelsterapeut.

Nyhus 7

DRAMMEN/LIER. Anne-Margrethe Rognheim Nyhus i Lier utenfor Drammen ble utsatt for den såkalte blinde volden. Hun ble lam etter å ha blitt angrepet av en helt ukjent mann. - Servicehunden min, Gipsy, gir meg en uforbeholden kjærlighet, glede og positivitet, sier hun.

Nyhus 2x.jpg
Anne-Margrethe Rognheim Nyhus og servicehunden Gipsy. Foto: Helle Scheflo.

MINNER OG MENNESKER. Jeg intervjuet Anne-Margrethe Rognheim Nyhus i magasinet Vi over 60 for 15 år siden. Jeg møtte henne igjen etter disse 15 årene. Mye har skjedd i livet hennes siden 2006. - Hunden min, Gipsy, er en døråpner til andre mennesker. Jeg kommer meg ut. Hadde jeg ikke hatt henne hadde jeg sittet inne foran TV`n eller dataskjermen. Hun er med meg på tur, om det er sol eller regn, hun drar meg ut. Ut på gatene og ut i naturen. Takket være henne er jeg sjelden på sykehus.

- Mange vonde tanker kan dukke opp i meg, tanker som ofte kommer nattestid, sier hun.

Anne-Margrethe Rognheim Nyhus, som er ryggmargsskadet, har jobbet som sosionom i mange år. Nå er hun uførepensjonist, men jobber frivillig som leder i Norske Servicehunder, og er nylig utdannet Instruktør og hundefører. 

Gipsy er sammen med meg hele tiden, forteller hun. - . Hun gir meg en uforbeholden kjærlighet, glede og positivitet. For henne er det ikke en jobb hun gjør, for henne er det moro.

- Jeg går og kjatrer med Gipsy hele dagen. Hun tar imot uten å klage. Det jeg sier til henne kommer ikke videre. 

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.

Annonse 2x.jpg

Mange vonde tanker kan dukke opp i meg, tanker som ofte kommer nattestid. - Da er det godt å ha noen å snakke med, som hører min klage uten å gå i rette med meg. Gipsy er den viktigste årsaken til at jeg holder meg oppe mentalt.

- Jeg tenker ofte på hvorfor ble det som det ble. Jeg leter etter svar som ikke finnes, hvorfor gikk jeg ut akkurat da, hvorfor var det meg han angrep? Jeg får ikke svar. Er det ting jeg er usikker på, så forteller jeg det til Gipsy Vi snakker om alt, om det hverdagslige, om hvordan dagen har vært, om hva vi skal gjøre neste dag, om hvor flink hun har vært. Hun leser meg så godt, hun vet når jeg har gode og vonde dager.

Nyhus 3x.jpg

Det skjedde 6. mars 1990. Anne-Margrethe skulle ut og flytte bilen sin. En mann fulgte etter henne tilbake til leiligheten. - Plutselig tok han et godt tak rundt hodet mitt og rykket det bakover, forteller hun. - Jeg trodde han skulle voldta og drepe meg. Jeg slo etter ham med nøkkelknippe, og han slapp taket. Jeg har aldri fått svar på hvorfor han gjorde det. Flere år etter rettesaken så jeg ham igjen. Han hadde sluppet ut av fengsel lenge før soningen skulle være ferdig. Han spyttet etter meg.

Trygt tilbake i leiligheten ringte Anne-Margrethe til legevakten. - Jeg opplevde det hele som et intenst mareritt, og håpet noen ville vekke meg. Jeg hadde vondt i nakken og var nummen i armene. Kom ned i drosje, sa de på legevakten.  Der fikk jeg beskjed om å dra hjem igjen, røntgen var stengt. Jeg nektet, dere må undersøke meg, tryglet jeg. Etter mye om og men fikk jeg en seng for natten, men sov ikke mye. Dagen etter, mens de tok røntgenbildene, ramlet jeg sammen og klarte ikke røre meg. Først da fikk jeg beskjed om å ligge helt stille, de trodde at jeg hadde brukket nakken.

Nyhus 5.jpg

- Det tok lang tid før det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Jeg var på Ullevål sykehus i åtte uker. Jeg hadde mareritt når jeg var våken og når jeg sov. Om natten drømte jeg om overfallet, at jeg var fanget, at jeg ikke kom meg vekk. Når jeg var våken måtte jeg face den like marerittlignende virkeligheten. Jeg var blitt lam.

- Sakte men sikkert kom jeg meg fra sengen og opp i stolen, jeg lærte å gå med prekestol, jeg klarte å holde en blyant igjen. Først på Sunnaas sto det skrevet om meg at jeg var funksjonshemmet. Ikke tale om, tenkte, jeg vil ikke puttes i den sekken. Der møtte jeg andre som var både bedre og verre enn meg. Det gikk det opp for meg at livet fra nå av ville ta en annen retning.

Dette skal gå, tenkte Anne-Margrethe Rognheim Nyhus optimistisk. - Sta har jeg alltid vært, denne kampen skal jeg klare. Selv om det har vært beintøft, selv om jeg er blitt møtt med fordommer fra arbeidsgiver, ga jeg ikke opp. Jeg jobbet i en kristen organisasjon, men ble svært dårlig behandlet. Jeg trodde jeg ville bli møtt med omsorg, men tok feil. Fordi jeg var blitt lam fikk jeg ikke den jobben jeg hadde søkt på her, selv om jeg var eneste søker. Heldigvis har jeg sjelden møtt denne holdningen andre steder. Jeg valgte å studere, jeg ble sosionom. Sky is the limit, sa jeg til meg selv. Det har alltid vært mitt slagord gjennom livet.

En dag så Anne-Margrethe Nyhus et TV-program. Blindeforbundet skulle begynne å lære opp det de kalte servicehunder. Jeg søkte om å få en slik hund. Snart kom Salina hjem til meg. Min første servicehund. Nå har jeg Gipsy som er nummer tre i rekken. 

- Hun gir meg en selvstendighet og en uavhengighet som ikke trodde var mulig.  Hun gir meg praktisk hjelp, som jeg måtte ha hjelp av andre til å utføre. Mye av det Gipsy gjør kan virke som småting, men de småtingene gjør at jeg ikke sliter meg ut. Hun tar tøyet ut av vaskemaskinen. Hun åpner dører. Hun plukker opp ting som jeg mister på gulvet eller bakken. Hun hjelper meg av med klærne, hun henter tøfler. Hun bærer varene når jeg har vært i butikken. Hun åpner og lukker dører. Hun er rett og slett mine ben og armer.

Mentalt betyr Gipsy også mye. - Jeg har noen som er avhengig av meg. Hun er sammen med

- Gipsy er oppmerksom og trøstende. Bare det å stryke hånden gjennom den myke hundepelsen hennes er beroligende. Livet mitt hadde vært helt annerledes uten servicehund . Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Gipsy Det er hun som står meg nærmest og som er familien min. Hun er min hjelper og pelsterapeut 

Dette diktet skrev Anne-Margrethe Rognheim Nyhus etter at begge foreldrene hennes døde med kort tids mellomrom. Diktet er en hyllest til hunden Gipsy. 

MIN EGEN TERAPEUT

Jeg har min egen terapeut,

min egen psykolog

Hun forstår meg fullt og helt,

selv om vi snakker ulikt sprog

Min terapeut kan trøste

Hun lindrer smerten min

Hun bare er tilstede

med hele kroppen sin

Min terapeut lar meg få gråte

Hun ser på meg og hun forstår

Hun er her hele tiden

Hun blir når andre går

Hun elsker ubetinget

Om jeg er lei meg eller trist

Så er hun her tilstede 

Hun skulle bare visst

Min egen terapeut har jeg

Den beste jeg kan få

Hun smiler kanskje litt av meg

Men jeg ler av henne 'å

Jeg har min egen terapeut

Vi snakker ulikt sprog

Terapeuten med pels og poter

er min beste psykolog.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.

SE OGSÅ NORSKE SERVICEHUNDER.

Kontakt

  • Adresse: Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@visitdrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

Annonser

Visit DRAMMEN

VisitDRAMMEN er nettstedet for alle som gleder seg over byen vår. Vi forteller om det sanselige og vakre. Om de velsmakende måltidene, de beste filmene, utstillingene, de tøffeste konsertene og gripende teaterstykkene, de fornøyelige historiene - og de glade naturopplevelsene.