DRAMMEN. Jeg begynte egentlig å spille på et tresverd, som jeg tegnet strenger på. Jeg hadde ikke penger til en ordentlig gitar. Gitar var en kostbar affære da jeg vokste opp. 19. oktober holder Bent Bredesen og sønnen Simen konsert i Frogner kirke, Lier.
-----
MINNER OG MENNESKER. - Det å leve med rocken holder meg ung, det holder meg ungdommelig til sinns. Gitaren er en viktig del av meg.
Liergutten Bent Bredesen, Steve Cooling, er musiker, komponist, plateprodusent, låtskriver, sanger og gitarist. Med i Jonas Fjeld Band og Jonas Fjeld Rock`n Rolf Band. Platedebuterte som soloartist i 1981 med albumet Brede.
(Denne artikkelen har stått på trykk i magasinet Vi over 60, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at jeg ville spille elektrisk gitar etter at jeg hadde fylt seksti, fortalte han. - Da jeg var ung, var en sekstiåring en eldgammel mann. Selv om jeg nå er blitt en godt voksen mann, blir jeg aldri utlært. Jeg blir inspirert av all musikk jeg hører. Jeg er i konstant bevegelse.
Rockemusikeren Bent Bredesen lengter ikke tilbake til den tiden han spilte i alle gruppene.
HØR HER: Bent Bredesens konsert på Union Scene 1. april 2016.
- Jeg har det mye bedre nå, sa han. - Det å leve med rocken holder meg ung, det holder meg ungdommelig til sinns. Gitaren er en viktig del av meg. Samtidig er jeg et menneske som er opptatt av mye mer enn rock and roll. Jeg er lærer og jobber med ungdom. Det er ett liv, rocken er et helt annet liv .
Bent Bredesen skiller seg ikke ut fra andre rockere. Han vokste opp med The Beatles.
- Det sto en artikkel i lokalavisen Fremtiden hvor leserne ble frarådet å se et TV-program med gruppen. Da måtte jeg se programmet. The Beatles hadde en sound jeg aldri hadde hørt før. ¨
HØR HER. Bent Bredesen og Slepp meg inn.
- Selv om jeg hadde hørt mye på Elvis og The Shadows, slo sounden ned i meg som en bombe. Det var ikke låten alle andre ble hektet på, She loves you, det var Love me do. Den likte fatter`n også, for den var det munnspill på.
- The Beatles var jo livsfarlig musikk i 60-årene, noe all musikk egentlig var den gangen. Det var med popen, som da punken kom flere tiår etter.
Den første gitaren fikk Bent Bredesen av sin far, en Otwin, Han hadde igjen fått den av en kamerat han var på blåbærtur under krigen, faren som igjen spilte banjo, klassisk, jazz og til dans, og var Norgesmester i banjo. - Jeg har aldri likt banjo. Det er det eneste strengeinstrumentet jeg ikke har.
HØR HER: Bent Bredesen og Det faller regn.
- Jeg har ingen musikalsk utdannelse, fortsatte Bent Bredesen. - Jeg fant de første gitargrepene i Gitarskolens ABC, en bok jeg har fremdeles. Jeg begynte egentlig å spille på et tresverd, som jeg tegnet strenger på. Jeg hadde ikke penger til en ordentlig gitar: Gitar var en kostbar affære da jeg vokste opp.
- Ungdom nå til dags finner alt på You Tube. Her kan de herme etter hvordan andre gitarister spiller. Vi måtte gjette, vi, når vi hørte på Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page, da måtte vi gjette oss til grepene.
HØR HER: Bent Bredesen og Høst.
Bent Bredesen har det i seg at han må spille. - Hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg tar frem gitaren, blir jeg rastløs. Jeg må jevnlige på scenen.
- Meningen med livet? Bent Bredesen stusset litt før han svarte. - Jeg tror ikke på en gud i himmelen. Det er tragisk at nesten alle konflikter i verden har med religion å gjøre, det er håpløst.
- Jeg er opptatt av livets mysterier, og trives ute i naturen, fortsatte han. - Der andre bare ser en fugl, følger jeg etter den og ser hvor den har bygd rede.
Bent Bredesen har en tålmodig kone. - Hun jeg bor sammen med, driver heldigvis på med noe annet enn det jeg gjør. Hun jobber i helsevesenet. Det er mange jeg kjenner som må sende inn søknad i flere eksemplarer om å få lov til å dra ut og spelle. Hun sier bare: ja, dra du, Bent, gjør det du trives med. Der er jeg heldig.
- Når jeg er blitt åtti år, spiller jeg helt sikkert gitar fremdeles. Det er jo bare ti år til. Jeg reiser vel rundt på aldershjem og underholder med rockegitaren min. Eller kanskje jeg kjøper meg en liten restaurant, bare for å kunne ha mitt eget lille sted å spille på.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: PRIVATE BILDER.