NESTEN TIL STEDE. Denne artikkelen sto på trykk i magasinet Vi over 60 da journalisten og krim-, kokebok og oppvekstforfatteren Bjørn Olav Nordahl kom ut med boken Nesten til stede. Det var en tristglad bok om en liten forskremt gutt som trodde han levde i det Johannes Åpenbaring kaller de siste tider. Som vokste opp på Sankt Hansberget i Drammen.
BJØRN OLAV NORDAHL. Artikkelen om Bjørn Olav Nordahl og læreren Liv Annfrid Røssaak sto på trykk i magasinet Vi over 60.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Det jeg har lært av lærer Røssaak er enkle leveregler, fortalte Bjørn Olav Nordahl. - Jeg prøver så godt jeg kan å se andre mennesker, jeg prøver å se mine egne barn, kona, kolleger – ja alle mennesker rundt meg. Det handler om å være til stede i eget liv.
Sitat fra boken Nesten til stede:
”Han kneip leppene sammen og bøyde knærne da det første slaget kom.
Henki var god til å slå der det gjorde vondest og syntes minst. Kjellik og Gærne-Tor holdt armene så det skulle bli lettere for kompisene deres å treffe reint og presist i magen. Han kjente kvalmen komme.
- Ta den, din jesusjævel! Helvetes lørdagsfaen.”
Bjørn Olav Nordahl skrev for noen år siden denne svært så personlig boken. Nesten til stedee er en bok om det å vokse opp i Drammen på 70-tallet, og spesielt om det å slite benkeradene i byens Adventistkirke.
Han var en liten forskremt gutt som trodde han levde i det Johannes Åpenbaring kaller de siste tider, han måtte holde lørdagen hellig, Paver og andre trossamfunn var både Dyret i åpenbaringen og Babylons skjøge. Det meste var synd: alkohol, TV, pølser og koteletter, popmusikk, fotballkamper med Strømsgodset, Detektimen, smykker og forelskelse i jenter med feil religiøst ståsted. Gutta i gata var stadig vekk på hugget. Det ble mobbet for den minste ting. Slag og spark falt.
Hovedpersonen kaller Bjørn Olav Nordahl for Bjørnar. Men leserne skal være rimelig blinde om de ikke ser at det er selvopplevde ting som ruller frem gjennom sidene.
Det oppdaget også hans lærer Liv Annfrid Røssaak fort da hun bladde seg gjennom boken. Derfor, tenkte hun, var det derfor han var så alvorlig? Som Bjørn Olav Nordahls lærer på barneskolen så hun en gutt som ikke hadde det så greit med seg selv. - Jeg gikk i annen klasse før jeg klassen min ble delt i fjerde, og jeg kom til Liv Annfrids klasse. Det var et lykketreff for meg. Fra å være ignorert og oversett, kom jeg til det motsatte.
– Han var en rolig og skikkelig gutt, fortalte Liv Annfrid Røssaak. - Han var flink og ville gjerne arbeide med leksene. Samtidig var han en grublertype, jeg fikk forsiktige smil tilbake når jeg snakket med ham. Jeg stusset over at han var så alvorlig. Jeg så en liten gutt jeg gjerne ville holde rundt.
- Jeg vantrivdes de fire første årene på skolen, fortsatte Bjørn Olav Nordahl. - Jeg kan si det så sterkt at lærerinne Røssaak reddet livet mitt. Det handlet om å bli sett. Jeg syntes det ikke var stas å gå på skolen i det hele tatt. Matte var vanskelig, jeg tuklet med alle regnestykker. Da oppdaget jeg plutselig en hånd på skulderen. Jeg så opp i lærerens øyne, og hun sa ganske enkelt: Jeg vet du kan, Bjørn Olav. Hun gjorde meg synlig. Hun gjorde klasserommet om til et fristed.
Fra å være den dårligste, ble jeg den flinkeste i klassen. Ene og alene fordi jeg ble sett, det var noen som trodde på meg. Jeg oppdaget at det var all right å være meg. Midt oppe i all mobbinga, bankinga og slåssinga skjønte jeg at jeg var flinkere enn dem. Det hadde jeg fått vite av frøken.
- Jeg brakk beinet i femte klasse, fortsatte Bjørn Olav Nordahl, - og måtte holde meg borte fra skolen. Hver dag, presis klokken 15, dukket lærer Røssaak opp, og hjalp meg slik at jeg ikke skulle henge etter i skolearbeidet. Jeg hang i vinduet og gledet meg til at hun skulle komme gående i den brune kåpen sin.
- Jeg vokste opp med at vi skulle hjelpe hverandre, sa Liv Annfrid Røssaak. - Når jeg sa til meg selv: dette får jeg ikke til, hørte jeg alltid noen si: dette får du til, Liv Annfrid. Jeg vokste opp med å synge aftenbønn, om å ha omsorg for andre. Det handlet om tilstedeværelse og et menneskesyn som sa: bry deg om!
- For at folk skal prestere, må de være trygge, fortsatte hun. - Jeg husker du var med i strikketimene på skolen, uten at du syntes det var flaut. Du strikken den fineste bandylua i hele Drammen, i klubben Drafns hvite og grønne farger. Jeg husker jeg skrev i karakterboken: strikker nydelig.
Tenk om jeg ikke hadde møtt et menneske som visste å trykke på de riktige knappene. Selv strikking fikk hun meg til å gjøre, smilte Bjørn Olav Nordahl.
- Det jeg har lært av lærer Røssaak er enkle leveregler, fortsatte han. - Jeg prøver så godt jeg kan å se andre mennesker, jeg prøver å se mine egne barn, kona, kolleger – ja alle mennesker rundt meg. Det handler om å være til stede i eget liv.
- Mener jeg noe hyggelig om folk, skal jeg fortelle dem det og ikke bare tenke det. Det ble etter hvert veldig viktig for meg at Liv Annfrid skulle få vite hvilken betydning hun har hatt for meg. Hun har vært helt avgjørende. Å få henne som lærer var et absolutt vendepunkt, livet mitt snudde.
- Da du sa at jeg reddet livet ditt, tok jeg til tårene, avbrøt Liv Annfrid Røssakk. - Jeg hørte noe jeg ikke var vant til å høre. Hva kan jeg har gjort?
Det må jo ha vært noe særdeles fornuftig lærer Røssaak hadde gjort. Bjørn Olav Nordahl er i dag en av Norges dyktigste journalister, han har fått en rekke priser for godt utført arbeid. Har skrevet både krim- mat- og oppvekstbøer som er blitt svært godt mottatt.
Det var en klassefest som førte lærerinnen og skoleleven sammen igjen. Et nytt vennskap oppsto, nesten tretti år etter at de så hverandre sist. – Jeg setter pris på å være sammen med mennesker som har levd en stund, sa Bjørn Olav Nordahl. - De har kunnskap og verdier som er verd å ta med seg videre i livet. Hun er et av de mest elskelige mennesker jeg kjenner. Til stor etterfølgelse…
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG BJØRN OLAV NORDAHL.