DE MISTET SIN DATTER: De gode minnene lever videre

1_edited

FRIMINUTT (HOLMESTRAND) Når datteren dør i en bilulykke. Skal man virkelig tilgi? - Det er lett å fokusere på det negative, det er det positive vi skal leve videre for, sier Emma og Tom Løwehr. Jeg intervjuet familien i 2010, og jeg intervjuet dem ti år etter, i 2021. De har Annette fremdeles som en levende del av deres liv.

Annette Løwehr 1_edited.jpg
Annette Løwehr.

EMMA OG TOM LØWEHR MISTET SIN DATTER. Jeg intervjuet familien Løwehr i Holmestrand i 2020. De hadde mistet sin datter i en tragisk trafikkulykke. Fra første øyeblikk bestemte familien Løwehr, som består av Emma, Tom, Fredrik, Kjersti og Lars Jacob, seg for ikke å klandre gutten som kjørte mopeden, eller føreren av ulykkesbilen, da datteren Annette ble drept.

- Sønnen vår Fredrik sa nok mange stygge ting om begge i begynnelsen, fortalte Tom Løwehr. - Men da satte vi oss ned og snakket om at slike ulykker kan skje. Vi må ikke bruke krefter på å klandre eller fordele skyld. Om vi tilga eller ikke, så måtte vi forsone vi oss med at det som hadde skjedd, det hadde skjedd.

(Deler av intervjuet har tidligere stått på trykk i magasinet Vi over 60, og er gjengitt med tillatelse av familien Løwehr).

Vel ti år etter at jeg intervjuet familien Løwehr første gang, sier de nå i 2021:

Vi over 60 april 2010 faksimile - Erik Berglund.jpg
Faksimile Vi over 60 april 2010.

Vi ville aldri vært de 16 årene sammen med Annette foruten. Det er med på å skyve hat og nag i bakgrunnen. Vi tillater oss ikke å gi slike følelser plass i våre liv. Kjærlighet, takknemlighet og savn er for store følelser til å skitnes til av hat og nag.

Det er lett å fokusere på det negative, det er det positive vi skal leve videre for .

Livene våre ble brått og brutalt forandret da Annette døde. Fortsatt er det dager da sorgen og savnet tar mye plass. Vi skulle så veldig gjerne sett Anette bli voksen, dele opplevelser og gleder med henne og ha henne som en levende del av våre liv.

Samtidig gleder vi oss over livet. Vi er besteforeldre og har det bra med hverandre, være nærmeste og gode venner. Livet er så absolutt verdt å leve!

1aa.jpg
Emma og Tom Løwehr ti år etter.

Slik fortsetter intervjuet jeg hadde med familien Løwehr i 2010:

Annette Løwehr ble bare 16 år. Hun gikk på Melsom Videregående, i første klasse, og bodde på internat i Melsomvik. - Jeg kjørte henne til skolen på søndag ettermiddag, fortalte Tom Løwehr. - Senere på kvelden ringte telefonen, det var faren til en av de andre elevene. Han fortalte at det hadde skjedd en mopedulykke, og ambulansen var underveis.

Vi satte oss i bilen og dro til sykehuset i Tønsberg. Var Annette skadet, regnet vi med at hun var der.  Før vi kom til Tønsberg ble vi på ny oppringt. Annette var sendt med luftambulanse til Ullevål sykehus.

- Dette må ha gått veldig galt, tenkte jeg, fortalte Tom Løwehr. - På en forunderlig måte var jeg forberedt.

- Mens jeg var helt sikker på at dette gikk greit, fortsatte mamma Emma Løwehr. - Annette var en aktiv jente som alltid landet på begge beina. Hun var en sterk unge, en tøff, og litt uvøren jente. Hun spilte både håndball og fotball, og holdt på med bikkjer og en masse hobbyer. Hun hadde aldri brukket noe før, så jeg så for meg bare noen enkle bruddskader.

Men situasjonen viste seg å være en helt annen.

Jeg ble både kald, og rolig, da vi fikk beskjed om at de hadde avsluttet behandlingen, sa Emma Løwehr stille. - Er hun død, spurte mannen min, og legen nikket. Da mistet nok Tom litt av kontrollen. Plutselig var jeg den sterke. I etterkant har vi lært at som ektepar er vi sterke og svake om hverandre.

- Vi kom hjem fra sykehuset klokken to på natten, fortsatte hun. - Det er vanskelig å beskrive hva som da skjedde. Men søsknene ville se henne, så vi avtalte med sykehuset at vi kunne komme tilbake. Dette var noe av det viktigste vi gjorde. Vi fikk være sammen, bare oss fem alene. De fikk holde rundt henne, klemme henne. Vi fikk tatt farvel.

Emma Løwehr begynte på jobb igjen så raskt som mulig, mens Tom gikk sykemeldt et halvt år. - Jeg gikk tur to tre timer hver dag, sa hun. - Jeg tok med meg hundene til Annette og bare gikk og gikk. Jeg stengte følelsene inne, jeg våget ikke slippe dem ut. Mens Tom var flinkere til å prate om det, flinkere til å sette ord på ting, og satte pris på besøk og han kunne prate med alle.

- Men etter hvert lærte jeg å takle såret i meg. Jeg bærer noe tungt hele tiden, men jeg føler jeg bare blir sterkere og sterkere. Børa imidlertid, er like tung.

Annette Løwehr 2.jpg
Annette Løwehr.

Familien Løwehr ønsker ikke å glemme det tragiske som skjedde. - Vi var redd for at minnene etter henne etter hvert skulle bli svake, sa de. – Men det er de ikke blitt. Vi er bevisste på at sorgen skal ikke ødelegge for gleden, og gleden skal ikke ødelegge for sorgen. Hos oss lever de bare side ved side.

Emma Løwehr jobbet i en matvarehandel utenfor Holmestrand. - Plutselig en dag så jeg at gutten som kjørte mopeden leverte varer til butikken. Det satte meg litt ut, det at jeg kanskje skulle møte ham hver dag. En dag tok jeg mot til meg og snakket med ham. Jeg spurte hvordan det gikk med ham. Etterpå innså jeg at jeg at ikke ville klare å se ham komme hver dag. Butikksjefen snakket med leverandøren, som satte ham på en annen rute. Selv om han har sonet sin straff, og jeg skal ikke gjøre det vanskeligere for ham enn det det er, klarer jeg ikke å late som om ingenting har skjedd. Jeg ønsker at han skal leve et normalt liv videre, at han skal få et godt liv fremover. Samtidig vil jeg at han skulle tenke over hva han har gjort

- Jeg tenker ofte på hvorfor jeg ikke holdt mer rundt Annette, fortsatte Emma Løwehr. - Hvorfor var jeg ikke mer sammen med henne da hun levde. Hvorfor snakket jeg ikke mer med henne, jeg skulle gjort så mye mer for henne. Med fire barn og liten aldersforskjell mellom dem, var det mye aktivitet, mye familie, mange søsken. Så jeg er forsiktig med å klandre meg selv for det som skjedde. 

Om vi kan tilgi Gud for at datteren vår døde? Vissheten om at vi skal møtes igjen, var den store trøsten. Vi gikk ofte i kirken etter at Annette døde, for vi følte at det var et godt og trygt sted å være. Presten vår er mer enn bare prest, vi regner både ham og kona hans som våre venner. De hadde selv mistet et barn, og visste hva vi gikk gjennom. Det er godt å snakke med en prest som satt med samme erfaring. Det er ikke galt å være sint på gud, sa han. Vi er født med vår frie vilje, og noen ganger får det konsekvenser. Vi er mye på kirkegården. Det er ikke noe magisk med en kirkegård, men det er godt å stelle graven, tenne lys og være nærme Annette.

 - Lars Jacob og jeg var på graven, og så var alle blomstene stjålet, sa Tom Løwehr. - Det mennesket som gjorde noe slikt, har jeg ikke behov for å tilgi, jeg har ingen respekt for vedkommende, jeg forholder med til dem som om de ikke eksisterer. Respekten for Annette og det livet hun har fått lov til å leve er veldig viktig for oss, og når noen tråkker på graven hennes på en slik måte, da reagerer vi veldig sterkt. Vi reagerte også veldig sterkt på den ansvarsfraskrivelsen vi opplevde under rettsaken. Det var en mangel på respekt for Annettes liv, manglende vilje til å ta ansvaret for at hun døde. Det er nok lettere å tilgi en som tar inn over seg alvoret i hva han har gjort.

Om tilgivelse er viktig?  For oss har det ikke vært det, sa de da jeg intervjuet Løwehr første gang. - Vi hater ikke, vi bærer ikke nag, vi er ikke bitre. Men vi håper gutten som gjorde dette forstår alvoret i det han har gjort, hvor stor sorgen han har påført oss er. Det handler om respekten for et liv.

- Det ligger heller ikke til oss å dyrke sorgen. Men vi snakker mye med venner, vi gråter og ler, får ikke dårlig samvittighet når vi koser oss i godt lag, opplever gode dager. Vi må ta vare på de gode dagene. De er, på samme måte som de vonde dagene, en naturlig del av livet vårt.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: PRIVAT.

Kontakt

  • Adresse: Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@visitdrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

Annonser

VisitDRAMMEN

VisitDRAMMEN er nettstedet for alle som gleder seg til over byen vår. Vi forteller om det sanselige og vakre. Om de velsmakende måltidene, de beste filmene, utstillingene, de tøffeste konsertene og gripende teaterstykkene, de fornøyelige historiene - og de glade naturopplevelsene.