PØLSEBODENES HISTORIE. Når Goggen, smilet, frodigheten, krykkene og mopeden hans forsvant fra bybildet, da sørger hele Drammen. Pølsebodene er knyttet opp til hvordan byen så ut. De tettet igjen hulrommene og ble plassert der det var mye folk. I portrom, i nærheten av idrettsplasser, kinoer og veikryss.
PØLSEBODENE I DRAMMEN Drammen i 50-, 60- og 70-årene var full av pølseboder. De lå tett i tett i byen. På de fleste åpne plassene og i de fleste portrommene duftet det varme pølser. Pølseselgerne var store personligheter. Erling, Goggen, Gundersen, Julin og Ælverotta. De var spennende mennesker med glimt i øyet, utallige historier og verdens beste pølser.
Den største delikatessen var bløyta med sennep og gjerne et lite dryss hvitløkpulver. Det var bare to typer pølser i Drammen på den tiden, Bråtens eller Thielemanns. Og bodene hadde sjelden andre varer å by på enn pølser og cola.
Nå er det bare kebab, pizza og smakløse bensinstasjonspølsene igjen. En av byens viktigste epoker er over. Pølsebodepoken vil neppe komme tilbake. Den eneste som holder ut er Gunnar Gundersen og sønnene hans i den gule pølsebua i Kobbervikdalen.
Utenfor pølsebodene i Drammen har jeg hatt mitt livs beste opplevelser. Vi var lykkelige når vi fikk duppa og bløyta, rundstykker som ble duppet ned i pølsevannet, lagt på en papirstykke og dratt over med knallsterk sennep. Finesmeckerne blant oss forlangte undervannsbåt med ullteppe, bløyta med lompe.
Jeg kjenner fremdeles smaken av pølsene til Georg «Goggen» Nilsen. En av byens store originaler, alltid smilende og med en frekk replikk på tungen. En opplevelse av de sjeldne var det når han og «idrettsleksikonet» Karl slo seg sammen og underholdt pølsekøen med all verdens opplysninger fra idrettsbanen.
Menneskene som drev pølseboder var joviale, de var glad i folk, de hadde alltid en god replikk, de var personligheter, de var Drammens kjendiser. Utenfor bodene var det mange underlige historier og mye gøy. Det var et lite paradis for oss småguttene.
Ved luken til pølseboden til Goggen utviklet det seg også et nydrammensk som bare innvidde forsto. Enten var du «innafor» eller så var du «uttafor», enten forsto du eller så forsto du ikke.
Han var en stor kar, Goggen. Raus, romslig og full av humor og festlige replikker. Pølsene var de beste i Drammen og bløyta med sennep den mest velsmakende delikatessen i hele verden. Uten tommel, måtte bløyta-kjennerne rope.
For når Goggen stakk tommelen ned i pølsekjelen for å fiske opp det gjennombløte pølsebrødet, var det ikke alltid at fingeren som fulgte med ned, tilfredsstilte helserådets hygienekrav. Men ingen ble syke av bløyta.
«Betal neste gang» var hans mest kjente replikk når vi guttungene var sultne og blakke. Den replikken kom aldri når de eldste guttene var på jentejakt. Goggen var den eneste pølseboden som solgte «dong», preventiver, illegalt under disk.
Når Goggen, smilet, frodigheten, krykkene og mopeden hans forsvant fra bybildet, da sørger hele Drammen.
Pølsebodene er knyttet opp til hvordan byen så ut. De tettet igjen hulrommene og ble plassert der det var mye folk. I portrom, i nærheten av idrettsplasser, kinoer og veikryss.
Gundersen, eller «Gunders», drev pølsebod ved Trikkesvingen på Landfalløya. Det var et strategisk godt sted, her snudde trikken før den fortsatte tilbake til sentrum. Tre boder lå i nærheten av idrettsplassen Marienlyst. Når bandyspillerne skulle hjem fra trening, var det alltid en pølsepause hos Erling. På den andre siden av gaten lå Jackson og ved siden av Baptistkirken lå Nordahl.
Erling, Ælverotta, boden til Gundersen, og Goggen lå på de tomme plassene i Drammen. Som bygninger var de helt spesielle og interessante. De fleste kunne flyttes og de minste hadde hjul. Byggestilen var som regel funkis. Det var miljøet rundt dem, den gode stemningene, smakene,luktene, som vi lengtet etter. Uten stemningen var pølseboden død.
De første pølsebodene var mobile. Her varmet de opp pølsevannet til nøyaktig riktig temperatur ved hjelp av en primus. En pølse som sprakk, var en mislykket pølse.
Pølsevognene dukket opp allerede på slutten av 1800-tallet, og den første pølsevognen i Norge dukket opp i Kristiania, nåværende Oslo. Den danske musikeren Charles Svendsen Stevns ruslet gatelangs de første årene av 1900-tallet med sin pølsekjele etter at han hadde spilt for Kong Håkon. Dansken eide til slutt syv pølsevogner.
Kaster vi blikket ned til Danmark, pølsebodenes hjemland, startet det slik: noen avholdskvinner etablert Københavnske Kvinders Kaffevogne. Her kunne man kjøpe en kopp kaffe for åtte øre, inkl fløte og sukker. Med utgangspunkt i disse kaffevognene dukket pølsevognene, og til slutt pølsebodene, opp.
Charles Svendsen Stevns søkte i 1910 om tillatelse til å selge pølser i København, etter at restaurantene hadde lukket klokken halv klokken tre om natten. Beklageligvis ble Stevns søknad avslått, så han fortsatte heller sin gode gjerning i Norge.
Hvordan de så ut, disse pølsevognene? De var av tysk modell. De var primitive og bygget rundt en kobberkjele som ble varmet opp av en primus. Rundt kjelen var det bygget en trekasse som inneholdt pølsebrød, rundstykker. Kassen var montert på to store hjul. Pølsene koset 25 øre og brødet fem. Det var et luksusmåltid, og i Danmark har pølsebodene helt til i dag gått under navnet «Cafe Fodkold». Vi må aller helst være kalde på benene for å kunne nyte de varme delikatessene.
Det var bare outsiderne som sto i pølsekø i Drammen en varm sommerdag. Pølsespising var en typisk vinter- og høst-aktivitet.
Vi så sjelden jenter foran en pølsebod. Var det noen gang vold utenfor disse pølsebodene? Aldri. Pølsebodene stabiliserte utelivet, folk var til stede i gatene, noe som forhindret vold. Det var få diskotek i Drammen på 50-tallet. Det var pølsebodene som var de sosiale samlingsstedene.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.