DRAMMEN. Vi hadde noe som het Harmonien i Drammen. Et populært sted for de som ville teste danseskoene. Her holdt «levemenneskene» til, sa de på bedehuset. De med brylkrem i håret, lange munnstykker på sigarettene og hansker opp til albuen. Jeg kjente flere av dem.
MED HEKSESKUDD OG LAKKSKO PÅ HARMONIEN. Da jeg sto opp av senga i morges, var det som en hel arme sto og stakk skarpe bajonetter inn i ryggen min. Jeg raste ned på gulvet og ble liggende. Smerten jagde med hurtigtogfart gjennom kroppen, og nervebanene var som glohete lavastrømmer.
Hva er det? Spurte kona, uten snev av medlidenhet.
Ingen ting, sa jeg. Det kjennes bare ut som om nyrene har kommet seg ut av kroppen.
Hvordan kjennes det ut, da? Spurte hun.
Akkurat som dette, svarte jeg mellom smerteriene.
Jeg dro meg opp i sengen igjen. Beina var helt sløve og nektet å hjelpe til.
Smerte er en rar sak, gitt. Det er øyeblikkets opplevelse, og ikke lett å huske.
Jeg sank utmattet ned blant dynene og pang, der kom smertene igjen.
Det var en stor lettelse å oppdage at smertene ikke hadde med uregjerlige nyrer å gjøre. Det var et realt norsk hekseskudd. Forferdelig vondt, men ikke farlig. I følge kona.
Da husket jeg med ett ungdomsklubben i Misjonshuset i Drammen, for drøyt 55 år siden. Jeg hadde jo opplevd dette før. Jeg var sånn cirka på slutten av tenårene da hekseskuddet slo til for første gang.
Jeg ble minnet på mitt første forsøk på syndens brede vei.
For første gang i mitt 18-årige liv søkte jeg mot et dansegulv, på Harmonien i Drammen.
Litt Harmonien-historie: Harmonien var et musikkselskap som ble opprettet i 1830-årene og besto til en gang i 1860-årene. Medlemmene tilhørte for det meste den bedrestilte handelsstand.
Handelsstanden besto som navn da de flyttet til den såkalte Jurygården som ble bygget rundt 1900.
I 1918 ble eiendommen overtatt av byens sang- og musikkforeninger som bygget den om med restaurant i første etasje og fest- og konsertlokale i annen, samtidig som gården fikk navnet Harmonien.
Her i Harmonien hadde jeg rotet meg inn.
Jeg tror jeg fikk mange misunnelige blikk fra kameratene i Gamlebakken der jeg vaklet rundt med forvridd ansikt. Alle trodde jeg hadde lært meg en ny dansestil. Noen forsøkte til og med å herme.
Jeg skjønte at jeg måtte få av meg de trange lakkskoa og komme meg ut og hjem. Jeg vaklet ut av Harmonien.
Rett utenfor møtte jeg ungdomslederen i Misjonshuset. Jeg stirret sløvt på ham.
I øynene hans glimtet det illevarslende.
Jeg har aldri sett noe verre, sa han. Dette må jeg fortelle dine foreldre. Du er en skam for oss alle.
Jeg skjønte ingen ting.
Med ett gikk et forklarelsens lys opp for meg. Ungdomslederen hadde sett mine vaklende skritt og antok umiddelbart at jeg var på grensen til alkoholforgiftning.
Det tok lang tid å overbevise ham om det motsatte. Jeg måtte puste på ham, balansere på fortauskanten og sitere flere bibelsteder. Da skjønte han situasjonen og fulgte meg hjem.
Det var den gangen.
Nå var det ingen som mistenker meg for å være kanon full. Jeg karret meg inn på kontoret, skrev ferdig en liten epistel om dansetrinnene det aldri ble noe av, men holdt ut bare noen få timer.
Jeg kom meg tilbake til sengen. Og har ingen ting spesielt inntruffet, så ligger jeg vel her ennå…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.