DRAMMENSMINNER. Ulåste dører og ei doven vaktbikkje

ØR og Lorrie_edited

DRAMMEN. Lorrie var så snill at selv straffanger på rømmen ikke fikk et bjeff. I Gamlebakken på Strøm i Drammen var ingen redd de såkalte reisende, de som levde av å slipe kniver eller selge kobberkjeler. Av mor fikk de alltid med seg en nistepakke når de hadde gjort kjøkkenknivene skarpe igjen.

Øyvind-barndomsbilder-4.JPG
Kompisen Tore og meg og den dovne vaktbikkja Lorrie.

BARNDOMSMINNER FRA GAMLEBAKKEN. Gi meg kjøpmann Larsen tilbake. Det var som en høytidelig handling å gå til kjøpmann Larsen i Konnerudveien. Det var ikke bare å kjøpe hva som helst. Hver eneste skilling måtte snus og vendes på. Penger skulle strekke til både mat, klær og siste nummer av Norsk Ukeblad.

På butikken samlet kvinnene seg foran disken og diskuterte bydelens begivenheter. Vi ungene sto med nesen klemt inntil et stort glasskap med wienerbrød. Kjøpmannen var stor og tykk og gavmild med karamellene. Bak butikken tømte kommunearbeiderne sine flasker med bayer og export. Få var fulle og ingen var farlige. 

Kanskje Øyvind kan gå hjemmefra litt tidligere? Hver dag kommer han for sent på skolen, sa frøken Steinseth på Danvik folkeskole i Drammen.

Min mor ble himmelfallen hver gang og sa hun sendte meg av sted minst en time før skolestart. Hun kjente mine unike evner til å somle nedover Konnerudveien. Til langt oppe i gifteferdig alder var somlesvakheten min et eneste stort mysterium.

Kjøpmann Larsen x.jpg
På vei opp til Konnerud. I kjellerlokalet holdt kjøpmann Larsen til. Han fristet med alt fra vaskepulver til skolebrød.

Til sannheten kom for en dag.

Jeg kom nemlig aldri lenger enn fem hundre meter. Jeg kom aldri lenger enn til alle fristelsene i disken hos kjøpmann Larsens intime kjellerbutikk. Klokken åtte hver mandag morgen kom nemlig bakerbilen fra Thon med dagens skolebrød- og wienerbrødladning. Da hadde jeg stått lenge i kø for godbitene.

En gang vi kom hjem, satt det en fremmed mann på kjøkkenet. Han snakket en slags norsksvensk og lo så gullplombene i tennene glitret. En brun koffert sto på gulvet. Den var fylt med strikkepinner, synåler og ulltråd. I en annen hadde han kniver og en liten slipestein.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.

ANNONSE 9x.jpg

At det kunne sitte en reisende i krimskrams med skarpe kniver på kjøkkenet vårt når vi kom hjem fra butikken, var ikke så rart. Ytterdøren var aldri låst. På dagen kunne hvem som helst gå inn. Hunden Lorrie var så snill at selv straffanger på rømmen kunne skritte over den uten å få et bjeff tilbake.

Som regel var ikke mor så langt unna. Og vi hadde ikke mye som kunne stjeles. Og skulle noen snakke med henne, var det bare å sette seg ned og vente. Ingen låste døren på slutten av femtitallet.

Vi hadde stadig vekk besøk av tatere, vi som vokste opp i Gamlebakken på Strøm i Drammen, eller reisende som de foretrakk å bli kalt. Nesten alle gifte kvinner var husmødre og tidlig om morgenen sto min mor opp for å smøre nistepakken til mannen som skulle steke fiskekaker og selge lettsaltet torsk i Fiskeforsyningen. Og jeg skulle ta den lange turen til Danvik skole for å pugge salmevers, Fadervår og få meg et og annet oppdragende klyp i nakkeskinnet. Etter at jeg var dratt av sted, tørket mor støv, vasket klær, stoppet strømper og bakte brød. Utpå dagen tok hun av seg forkleet og gikk til kjøpmann Larsen for å kjøpe et par melkeflasker og et nystekt kneip.

Jeg husker mor kjøpe et sett med synåler og fikk slipt brødkniven sylskarp av den fremmede mannen. Med seg på turen videre fikk han fire brødskiver med godt smør og sildekaker på.

Og begge to hadde gjort en god gjerning og var lykkelige og fornøyd.

Det var bare noen få år etter krigen. Vi hadde som regel fisk til middag middag. På søndagen hvilte vi, da var det karbonadekaker med selskapserter på menyen. En gang i året spiste vi fårikål. Jeg hatet fårikål. Det smakte av sauen på fjellgården i Hallingdal, akkurat som ull. Likevel var vi lykkelige og fornøyde. Vi hadde tross alt mat i huset…

Jeg er barnslig nok til å tro at folk var mer hederlig før. Visst fantes det tyver og uærlige sjeler. Men de hadde visse prinsipper å leve etter. Ingen skulle lide om de ble for langfingret. Bare det nødvendigste kunne fjernes. Folk skulle sove trygt med åpent vindu uten å være redde, ingen tente på kirker og rappet sykler. Drap var en sjeldenhet.

Nå for tiden låser vi oss inn som om vi bodde i et bankhvelv. Vi forskanser oss bak tyverialarmer, sikkerhetslenker og små tittehull i utgangsdøren. Noen tør ikke gå ut etter klokken tre på ettermiddagen, langt mindre åpne døren etter mørkets frembrudd. I løpet av seksti år har det skjedd mye med samfunnet vårt.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Kontakt

  • Adresse: Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@visitdrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

Annonser

Visit DRAMMEN

VisitDRAMMEN er nettstedet for alle som gleder seg over byen vår. Vi forteller om det sanselige og vakre. Om de velsmakende måltidene, de beste filmene, utstillingene, de tøffeste konsertene og gripende teaterstykkene, de fornøyelige historiene - og de glade naturopplevelsene.