DRAMMEN/KONNERUD. For åtte år siden lagde jeg en reportasje om en entusiastisk gjeng som ville redde den historiske kulturperlen Konnerudgruvene. Uten særlig økonomisk støtte la de ned 90.000 arbeidstimer i et helhjertet forsøk på å redde disse gruvene. Hva har skjedd på åtte år? Oppdraget ble mislykket.
KONNERUDGRUVENE. Å komme inn på Konnerudgruvenes område, er som å komme inn i et katastrofeområde. Rustne jernbaneskinner, vogner og gruveutstyr ligger slengt rundt omkring. Vogner er tagget ned, bygninger råtner på rot, søppel flyter, informasjonsplakater er uleselige. Det eneste som løftet området er vakre liljekonvall langs veien inn til gruvene. Heldigvis er noen av bygningene restaurert. Men til hvilken nytte?
Det er helt stille i gruvene nå, etter hva vi forstår vil ingen vil være med på restaureringsarbeidet lenger. Ingen er engasjert i gruvehistorien. De gamle gruveentusiastene driver på med dugnad i et annet område, Haukås til Gjerpenkollen, i et område hvor de i løpet av tre år har funnet ca 170 gruver, skjerp og dagbrudd. De forsøker å merke disse gruvene og holder dem vedlike. De har en gruppe på Facebook som heter: Gruver og skjerp i Drammensområdet.
Da jeg besøkte Konnerudgruvene første gang for vel åtte år siden, besto Gruvegjengen av fem-seks ildsjeler, som innrømmet at de var redd for gruvenes fremtid. - Vi vet ikke hva som skjer med ”livsverket” vårt når vi ”gamlingene” ikke orker mer, sa de.
Frem til 2014 hadde de lagt ned ca 90.000 arbeidstimer, i et helhjertet forsøk på å redde en av Drammens ukjente perler. Til deres store fortvilelse hadde de ikke fått økonomisk støtte fra det offentlig.
- Om ikke noe skjer, vil stiftelsen være konkurs eller insolvent i løpet av kort tid, sukket Gruvegjengen den gangen. - Vi vet ikke hva som skjer med gruvene når vi «gamlingene» ikke orker mer.
De følte at de ble motarbeidet av både politikere og byråkrater. De hadde noen entusiaster med seg, mens andre ikke brydde seg om hvorvidt Konnerudgruvene gikk nedenom og hjem eller ikke.
- Vi mistet all økonomisk støtte under den siste museumsreformen, ble det sagt. - Da forsvant all hjelp fra Drammen kommune. Noe vi synes er svært beklagelig. Vi har et intenst ønske om kommunalt tilskudd til driften. Strøm og forsikringer suger det meste av midlene våre.
- Hvis vi ikke får den hjelpen vi trenger, er vi snart konkurs eller insolvent. Da er det bråstopp for Konnerudgruvene. Da mister Drammen et viktig kulturminne, en gruvedrift som var en de største arbeidsplassene i området på 1750-tallet, med hele 350 ansatte.
Frem til 2014 hadde Gruvegjengen bygd opp fire hus med murstein fra Åserud gamle teglverk utenfor Solbergelva, hele 15.000 murstein hadde de fraktet til Konnerud. De hadde pusset dem med stålbørste, og satt dem sammen til bygninger. I enden av flesteparten av steinene sto det et produksjonsnummer, disse steinene dekket veggen i lokomotivstallen, med alle tallene ut. Det var et nitidig arbeid.
De startet restaureringsarbeidet med tomme hender, men etter hvert fikk de tak i en trillebår, krafsebrett, jernbaneskinner og to vogner, såkalte steinvagger, Og så var de i gang. De hadde reist Norge rundt for å samle utstyr. Luftlokomotivet Atlas fant de som vrak i en steinfylling i Surnadalen. Syv helger etter hverandre reiste de 120 mil hver gang for å grave opp dette ”vidunderet”. I tillegg tok de med seg 800 meter skinner, som igjen skulle bli 400 meter spor. De tok på seg dugnadsjobben med å rive bygningene på Lassedalen Flusspatgruver på Meheia ved Kongsberg. Mesteparten ble flyttet til Konnerud.
- Vårt mål er at alt dette skal bevares for ettertiden, var den unisone meningen. - I tillegg har dette også et sosialt aspekt. Vi som jobber her har opparbeidet et varmt og godt vennskap, ganske enkelt fordi vi har en unik interesse for disse gruvene. Det er en tilfredsstillelse i det å få til noe vi i felleskap har bestemt oss for.
Den gangen for åtte år siden, spurte jeg: Hvorfor plage seg med et arbeid få synes å sette pris på?
En av gruveentusiastene fortalte om en oldefar som var stiger på Blaafarveverket, og en hadde en bestefar som jobbet i Nikkerudgruvene på innsiden av SIF-hytta ved Dalersletta og Narverudgruvene mellom Pukerud og Mjøndalen. Arbeidet med Konnerudgruvene var personlig.
Jeg sto ved inngangen til gruva og fantaserte meg tilbake til hektiske arbeidsdager under Christian IVs og Greven av Jarlsbergs tid. Det er så mye dramatikk forbundet med driften av ”Det Jarlsbergske Sølvhaltige Blye og Kobber Verk”. I 1729 startet den første ordinære gruvedriften, og to år etter var driften i full gang. I 1736 overtok grev Wedel Jarlsberg alle rettighetene og driften. Driften varte helt frem til 1913, med et mislykket forsøk i 1940-årene. Så var det slutt. - Nå er det bare oss frivillige som kan sikre dette unike kulturminnet, var fellessukket.
Konnerudgruvene er et av verdens 10 mest rike mineralfelt, med hele 126 forskjellige bergarter. Det er vismut, arsen og kobolt i tillegg til bly, sølv, sink og kobber i grunnen.
Ametysten er en av de vakreste bergartene, med sin nydelige blåfarge, som går over i lilla.
Gruvegjengens store ønske var å vise drammenserne at de som brant for gruvene var en sta og egen gjeng.
De ønsket seg flere aktive i alle kategorier arbeid til å ta del i dette, slik at gruvene etter hvert kunne fremstå som et unikt og verdig kulturminne, at de skulle berike både Konnerud og Drammens stolte historie.
De ønskene fikk Gruvegjengen aldri se bli oppfylt. Nå i 2022 er Konnerudgruvene et mislykket prosjekt. Det var et engasjement ingen satte pris på. Hadde man satt pris på denne arbeidsgjengen, hadde Konnerudgruvene vært reddet for lenge siden.
Fakta om Konnerudgruvene
Konnerudgruvene er et sett gruver på Konnerud i Drammen hvor det ble utvunnet sølv, bly og kobber. Det ble også funnet noe vismut, arsen og kobolt.
Gruvedriften ved Konnerudverket ble satt i gang i 1731 av brødrene Ulrich Friderich og Johan Friderich Cicignon, barnebarn av Johan Caspar de Cicignon. I 1736 overtok grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg rettighetene til området, og han bygde malmknuseri, smelteovn og vaskeri på stedet. I 1738 døde greven, og hans sønn, grev Frederik Christian Otto Wedel Jarlsberg (178-1776) tok over. I 1748 forsøkte den nye greven å selge gruvene til Kong Fredrik den 5., men forsøket var mislykket. Gruvedriften opphørte i 1770. Grev Frederik Christia Otto døde i 1776, og sønnen, grev Frederik Anton (II) Wedel Jarlsberg (1748-1811) overtok farens eiendommer, også verket på Konnerud. Grev Frederik Anton II kvittet seg med verket etter at han var blitt eier. I 1777 blei verkets eiendommer solgt på en stor auksjon.
I 1941 ble det utført undersøkelser av de gamle gruvefeltene. Gjenopptagelse av driften fant ikke sted, og i 1942 ble planene om å gjenoppta driften oppgitt hundre meter inn i gruvene ligger den 200 kvadratmeter store fjellhallen.
Gruvemuseet inneholder historisk utstilling fra 1729 – 1913, med lokomotiver, vogner, bilder, kart og redskap.
Konnerudgruvene ligger innerst i Vaskeriveien 100, på toppen av Konnerudkollen. Det er skiltet helt frem. Det er parkeringsplass, men bom om vinteren.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.