DRAMMENSMINNER. Det var Bragernes Torg i Drammen, sommeren 1966. Kameratenes hånlatter sitter i meg fremdeles. En svak rødme steg stille opp på halsen. Ører brant og jeg opererte med flere nedbitte negler. Jeg skulle bli tegnet av Odd Einarson.
ODD EINARSON. Nei, jeg skulle aldri gått med på det. Trampe på min egen unge personlighet på den måten. En usikker oppvekst skulle ubønnhørlig bli kastet meg midt i ansiktet. Med ufullkommen nese, store ører, lang hals og dårlig jentetekke.
Hva skyldtes all denne elendigheten? Jo, for vel femti år siden, seksten år gammel, satt jeg i profil for tegneren Odd Einarson. Jeg kjente selvtilliten skjelve. Han var beryktet over hele Norge. I fire lange minutter ble mitt ansikt bearbeidet til det ugjenkjennelige. Eller?
Odd Einarson var en norsk karikaturtegner med kunstutdannelse ved Akademie der bildenden Künste i München, under karikaturtegneren Olaf Gulbransson, i 1932. Han arbeidet både med maleri og satiriske kommentartegninger og etter andre verdenskrig startet han blant annet tidsskriftene Trollspeilet og Paragraf 100. Odd Einarson er også innkjøpt av Nasjonalgalleriet.
Han ble født i Bergen i 1910 og døde i 1991, og som guttunge var han såkalt løpegutt for daværende statsminister og skipsreder Chr. Michelsen. Han hentet posten hans, men som regel kom han ikke lenger enn til fotballøkka, hvor postpakker ble målstenger og brev til resultatskiver. En dag rappet han en blyantstump fra Michelsens kontor, og dermed var det i gang. En tegnerkarriere var skapt.
Odd Einarson ble først og fremst kjent som omflakkende bohem med alpelue og frodig skjegg i sitt «rullende ateliér», med bilen «Villa Ruslebo». Ved første øyekast virket han både ergerlig og gravalvorlig. Skjegget og håret dominerte det som så ut som en sint mann. Men så viste det seg at han var full av humor. Humor som på en fiffig måte rant ut av korte og avgnagde blyantstumper.
Fra 1947 til 1985 portretterte han «halve kongeriket» 650 tusen nordmenn ble frarøvet stolthet og innbilskhet av ham. Humor måtte den ha som så seg i speilet etter hans sjelelige avkledningen.
I 1980 gjentok jeg eksperiment fra fjorten år tilbake. Som journalist i et ukeblad oppsøkte jeg Odd Einarson igjen.
Jeg husker jeg tenkte, der midt på Bragernes Torv i Drammen: Bevar fatningen, Øyvind. Ikke la deg erte av en humrende Einarson. Han har sett nok av potetneser, blomkålører og underlig utseende. Hvor mye jeg enn ber ham lage et pent portrett blir jeg helt sikkert utsatt for hans litt spesielle og underlige humor.
I mitt gamle arkiv finner jeg frem intervjuet jeg hadde med ham. – En gang tegnet jeg Trygve Lie, fortalte han der han satt og tronet bak på lasteplanet til «Villa Ruslebo», – han var litt for tykk, men forfengelig. Han spilte tennis for om mulig å kunne slanke seg ned noen kilo. Etter å ha sett min tegning ble han rasende. Han skrek at det var en fornærmelse at jeg hadde lagt noen kilo på baken hans. Han var ikke nådig i sin kritikk av min ringe person.
- Av alle de tusenvis av ansikter jeg har festet på papiret, var det bare fire personer som forsøkte å hevne seg. Alle fire var kvinner. En dansk kvinne ble så sint at hun rev store dotter ut av håret mitt. Dagen etter kom hun imidlertid tilbake for å be om unnskyldning. Tegningen var dessverre revet i stykker.
For å ta Odd Einarson litt i forsvar. Han ville ikke gjøre narr av folk. Han ville heller forsøke å fange den mest treffende karakteristikken. Moralen var å lære og le av seg selv. Istedenfor at andre skulle gjøre det av oss.
Jeg spurte ham om hvilken karakteristikk som er mest treffende.
- Små skjønnhetsfeil som modellene forsøker å dekke over, lo han. – Noen sliter med for stor nese, jeg selv har en liten oppstopper i midten. Det er vel kanskje derfor jeg stadig vekk overdriver neser. Dessuten har jeg en forkjærlighet for dobbelthaker, ører og underbitt. Sistnevnte skavank er jo like utpreget som en utdratt kommodeskuff. For den som har forsøkt å få den på plass hele livet, kan nok min påminnelse være ubehagelig og sårende. Men den påkjenningen må man kunne ta med et smil.
Odd Einarson hadde tegnet Hitler, Stalin, Mussolini, konger og dronninger, baroner, biskoper og skurekoner. – Mitt første oppdrag var å tegne den fremadstormende politikeren Adolf Hitler, fortalte han. - Jeg korsfestet ham liksågodt på et hakekors. Ved foten lå det en jøde og sov. Jeg tror ikke Hitler forsto poenget. Han tok meg bare i hånden, og takket med disse ordene: Er jeg så demonisk? Dagen etter fikk jeg et visittkort av Hitlerjugend hvor det var tegnet en stor svart kiste. Da så jeg tiden moden til å forlate Tyskland.
– Enkelte ble nok sengeliggende en stund etter å ha sett sannheten om sin profil, lo han, - men hva gjorde man ikke for å få smør til julegrøten.
Det var virkelig artig å sitte på stolen til Odd Einarson. Stemmen hans var full av glans og personlighet. Øynene var fulle av levd liv og morskap. Busktrollet tvinnet sin bart og dro seg i skjegget med den ene hånden mens han klødde seg i øret med den andre.
Han rettet på den fjonge alpeluen, reiste seg og knertet et par egg i stekepannen. Bilen hadde han innredet med stue og kjøkken til kona Sigrid, og barneværelse til sønnene Eldar Frode, Gert, Odvar og Sturla. «Villa Ruslebo» var like personlig og original som sin opphavsmann.
Jeg husker jeg gikk inn i nærmeste fotoforretning og fikk tegningen i glass og ramme. Og deretter gjemte jeg den på loftet. Og tok den ikke frem igjen før jeg skulle skrive dette lille kåseriet. Og en ting har jeg lært, i livets skole har jeg nemlig lært meg å ikke ta meg selv så høytidelig.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.