DRAMMEN. Rune fikk 16.000 volt strøm gjennom kroppen. Det kostet ham to ben og en arm og en kropp full av arr. - Mamma er stolt av meg, sier Rune Kløvtveit og ærer mamma på morsdagen. - Hun så på meg som en meget sterk person som hadde stor tro på at jeg ville klare meg.
RUNE KLØVTVEIT OG MAMMA WENCHE. - Mor var veldig lugn under og etter ulykken, forteller han. - Alle blir selvfølgelig stresset når barna deres blir alvorlig skadet. Vi snakker mye om det den dag i dag. Om skaden, om hvordan jeg har klart meg videre i livet. Hun er meget imponert over hvordan jeg har taklet de siste årene.
Jeg husker hun var veldig stille, hun ville ikke vise svakheter. Når jeg viste styrke, kunne ikke hun gjøre noe annet. For all del, hun kan ha felt mange tårer alene om kvelden. Jeg tror det.
- Vi bor i blokk, og foreldrene mine bor i etasjen over meg. Det gir meg en ekstra trygghet, jeg har noen jeg kan henvende meg til på kort varsel. Det er godt å vite at mor kan gi meg en hånd når jeg trenger det. Ikke alle er så begeistret over at foreldre bor i nærheten, men jeg er føler det som en trygghet.
- Vi har ordnet det slik at vi har klare regler. I starten var hun hissig på å hjelpe meg. Til slutt måtte jeg gjøre det klart at jeg skulle si fra når jeg trengte hjelp. Det blir respektert. Jeg har mitt privatliv, og hun har sitt.
Rune Kløvtveit skulle kontrollere fallskinnene i taket over trafostasjonen på Mjølfjell stasjon på Bergensbanen. Det han ikke visste var at strømskinnen fremdeles var strømførende. Høyspenten var ikke skrudd av, og han fikk 16.000 volt gjennom armene.
- Det besynderlige var at jeg ikke ble slått ut, men var våken hele tiden, forteller han. - Jeg hadde ingen smerter. Med dyp brannskade følger det ikke med smerte. Nervesystemet var blokkert. Det endte med at jeg fikk 69 prosent brannskade. 60 prosent var mer enn tredje grads forbrenning. Ved fjerde grads forbrenning må du fjerne vitale deler som ligger under huden.
Arbeidsulykken kostet Rune Kløvtveit to ben, og en arm. Hele kroppen er full av arr. - Jeg lå flere måneder i respirator. Men jeg hadde samboer, barna mine, familie, venner, alle som betydde noe rundt meg. Og ikke minst mor. Hun var til uvurderlig hjelp i den mest kompliserte perioden i mitt liv, i våre liv.
- Som menneske er jeg blitt sterkere etter ulykken. Jeg har vært gjennom mye, men jeg har lært mye av det, også. Om jeg er blitt bedre menneske, vet jeg ikke, men jeg er blitt sterkere.
Mor sier: god folkeskikk hjelper, Rune. Det er noe som er på vei til å forsvinne i Norge, det å respektere andres meninger. Å oppføre seg høflig er meget viktig for meg.
Rune Kløvtveit og mor Wenche er veldig like av utseende. – Dessuten er hun er like bestemt som meg, og har like klare meninger. I arbeidslivet er hun meget pliktoppfyllende og klar på det hun driver på med. Jeg er like ryddig og klar. Når vi sier ja til oppgaver, gjør vi dem ordentlig.
- Jeg har fått en oppdragelse som er i tråd med god folkeskikk, at man ikke skal se ned på andre. Jeg fikk tidlig veldig frie tøyler, med gjensidig respekt. Jeg var nok en liten rebell, og kom hjem klokken tolv istedenfor klokken ti om kvelden. Jeg fikk kjeft, men aldri juling. Noe som ikke var så uvanlig da jeg var ung. Jeg er glad i dag at hun satte grenser og lært meg å forholde meg til andre mennesker.
- Jeg har mye mer temperament enn mor. Det skulle ikke så mye til før jeg eksploderte, men etter skaden har jeg fått mer tålmodighet. Jeg har aldri sett mor eksplodere. Jeg smeller nok til fremdeles, og sier fra der og da, og så er jeg ferdig med det. Jeg har tilgode å se mor eksplodere. Hun kan nok være sint, men aldri det jeg kaller lyn forbannet.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.