DRAMMEN/BERGER. Velkommen til åpning av utstillingen Fanfare lørdag 23. september kl 14-16 på Gulden Kunstverk på Steinberg. Runi Langum og Eva Solheim viser frem nye malerier, tegninger og litografier. Bli også med hjem til kunstnerparet Runi Langum og Hans Martin Øien. Helt nede på stranden i Bergerbukta ved Svelvik har kunstnerparet bygd om et gammelt bedehus til et vakkert hus som rommer både hjem og atelier.
FANFARE PÅ GULDEN. Velkommen til åpning lørdag 23. september kl 14-16 på Gulden Kunstverk på Steinberg. Alt er klart for «Fanfare» med Eva Solheim og Runi Langum, med nye malerier og tegninger. En stor og fyldig utstilling med to av Drammens distriktets flotte kunstner profiler. Se utstillingskataloger på www.guldenkunstverk.no
Alle arbeidene til Runi Langum bygger på tegning som teknikk. Streken er som et levende materiale. Hun bruker pigmentet som maling der strøkene kan varieres på alle måter.
Arbeidene er nært knyttet til kropp og bevegelse, og håndens avtrykk. Derfor er dans en av de viktige inspirasjonskildene. Også innholdsmessig.
En måte å bearbeide et materiale hun får gjennom å leve i en nårtid.
Dette er det jeg har fått anledning til, sier Runi Langum. - Som et resultat av å være akkurat i denne tiden, født som kvinne, her i dette landet ,i akkurat disse omgivelsene, naturen, og kulturen med akkurat disse mulighetene og inntrykkene.
Jeg intervjuet kunstnerparet Runi Langum og Hans Martin Øien for en flere år siden. I et bedehus som var omgjort til et annerledes, vakkert hjem og spennende atelier.
(Denne artikkelen - og bildene - er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Ute på fjorden lå fiskebåtene og drar torskefangsten om bord. På den andre siden av fjorden slo det hvite lave fyret på Rødtangen sin fyrlykt av og på, og i Holmsbu blinket det forførende i alle lysene i vinduene.
På motsatt side, i det gamle bedehuset innerst i Bergerbukta holder kunstnerparet til. Hver dag tilbringer de mye tid med å finne roen, og å skue ut mot blå bølger og lav horisont. – Vi er veldig glade i sjøen, sa de begge, - vi blir aldri lei utsikten ut over den flotte Drammensfjorden. Vi reiser aldri bort om sommeren. Da er livet best her.
Det er snart 30 år siden Runi Langum kjøpte det gamle falleferdige bedehuset som lå helt nede på stranden i den litt avsidesliggende badebukta på Berger. Taket på huset slapp gjennom litervis med vann når det regnet, det var utedo og eternittplater på veggene. Vakkert var det ikke. Men det gamle kirkebygget sjarmerte Runi Langum. - Det var som om det ropte på meg, sa hun: her skal du bo og her skal du skape kunst, sa hun.
Runi Langum og Hans Martin Øiens hjemmesider.
- Det var kjærlighet ved første blikk, fortsatte hun lett romantisk. – Jeg husket bedehuset fra somrene på hytta på Hagasand, jeg hadde vært på søndagsskole her. Den store menighetssalen ble mitt atelier, vi innredet boligen vår i det gamle kjøkkenet, i annen etasje, der det hadde vært sovesal med nærmere 50 køyesenger fra tidligere sommerleire ble det flere soverom.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
Etter diverse lån, mye saging og spikring, ble huset som ”født på ny”. Bedehuset som er over hundre år gammelt, ble et vakkert og moderne hus med mye sjel. Ikke minst takket være Hans Martin Øien som hun giftet seg med i 1991. Han er også kunstner, en nevenyttig kunster, med sans for gamle bedehus.
- Hele kjøkkeninnredningen er fra en gammel konfeksjonsfabrikk på torget i Drammen, fortalte han.
- Skapdørene er skåret til og laget av en skrivebordsplate. Kjøpmannsdisken på kjøkkenet har ti innholdsrike skuffer. I en container i Trondheim fant vi en gammel gyngehest, som en gang var lagd av fanger på Ila.
Det gamle bedehuset ble både hjem og arbeidsplass for Runi Langum, Hans Martin Øien og barna deres. Den gamle bedehussalen er som skapt for kunst. Store vinduer slipper inn mye Drammensfjordlys og på podiet der predikantene tidligere slynget ut sine gudsord, svinger Runi nå sin pensel og kullstift. Og Hans Martin former sine mange installasjoner og figurer.
- Jeg tegner mennesker i sorg og glede, kjærlighet og hat, arbeid og fritid, sa Runi Langum. - Det er mennesker i bevegelse, i rask bevegelse over hvit flate. Det er mennesker med i mine bilder hele tiden. Jeg begynner abstrakt, så spaserer de inn og slår seg ned.
Søylene på bedehusets gamle prekestol er blitt sengestolper. Kunstnerparet er glade i den blåturkise fargen, den går igjen på både vegger, dører og møbler. Peisen har Runi selv tegnet og eikegulvet med mosaikkmønster har Hans Martin lagd.
- Jeg har tegnet siden jeg gikk på barneskolen, sa Hans Martin Øien. – Jeg var en kløpper i å bygge med lego. Jeg kan ikke drive på med kunst, sa de hjemme, men reklame det er godkjent. Derfor søkte jeg på tegning, form og farge, men etter ett år flyttet jeg over til en kunstskole.
Lego er blitt et kjennetegn for Hans Martin Øiens kunst.
- Skulle jeg gått en annen vei, måtte det ha vært forskning. Kunst er ekstremsport. Brutal virkelighet. Samfunnet stiller ikke garanti. Jeg er opptatt hele tiden å utfordre grensene hos meg selv. Jeg bearbeider uttrykk. Tanker og inntrykk fra reiser, hverdagslivet. Det som gir meg mest er selve monteringen av utstillingen.
VANNET GIR KRAFT
Ved Strandpromenaden på Strømsø i Drammen har Hans Martin Øien lagd en ruvende turbinskulptur, en gave fra Energiselskapet Buskerud, som skal visualisere kraftforsyningens betydning.
- Med utgangspunkt i et 50 år gammelt turbinrør formet jeg skulpturen, sa Hans Martin Øien. – For meg er dette et kulturminnesmerke. Den speiler ikke bare kraftproduksjonen, men også den lokale historien. Skulpturen er lagt på en halvøy. Rundt skulpturen er det brukt samme stein som man finner i de gamle brokarene ved jernbanebroen. Selve monumentet er selve signalet for den nye elveparken midt i byen, ved elven, ved urban arkitektur, industri og trafikk. Selve sokkelen er lagd av Røykengranitt.
Skulpturen er utformet i Vietnam. - Vi fikk et stipend, og reiste ned til dette vakre landet for å jobbe med installasjonen. Vi bodde på et steinhuggeri, midt oppe i en intens og støyende skulpturverden. Vi våknet om morgenen med pressluftbor, og sovnet til det om kvelden. Dette var tidligere et prosjekt i regi av Kirkens Nødhjelp og Norad. Nå drives det helt og holdent av vietnamesere.
To steinformer og turbinhjulet er blitt lagd etter en støpemodell jeg fant på Union Papirfabrikk. – Resultatet er blitt praktfullt, vietnameseren var utrolige håndverkere.Slik ble Hans Martin Øiens s
Monumentet består av flere deler. Sentralt står et turbinhjul som ble montert på aggregat 3 i Kaggefoss kraftverk i 1956. Det ble avløst av et nytt turbinrør i 1996, og i disse årene har hjulet produsert tretti millioner kwh.
Skulpturen er totalt 2,3 meter høy og veier over hundre tonn med fundamentet.
Avdukningen ble foretatt 15. januar 2008.
STOLENE VED ELVEN
Lenger opp i elven, mellom Vektergården og NRK-bygget på Union, står to stoler, to sitteskulpturer som er skapt av Runi Langum. – Ideen var å montere to ark i stein, sier hun.
- For å få dem til å stå, måtte de ha støtte, dermed ble det to stoler. Jeg er kjempeglad for plasseringen, den korresponderer med bygg og landskap.
PEER GYNT 2021
Runi Langum var Peer Gynt-kunstneren 2020. En av Norges aller fremste tegnere fordypte seg i Henrik Ibsens Peer Gynt. Resultatet fikk publikum se på Galleri Låven på Gålå samme året.
- Jeg tegner mennesker i sorg og glede, kjærlighet og hat, arbeid og fritid, sa Runi Langum da jeg intervjuet henne. - Det er mennesker i bevegelse, i rask bevegelse over hvit flate. Det er mennesker med i mine bilder hele tiden. Jeg begynner abstrakt, så spaserer de inn og slår seg ned.
.jpg)
OTTO NILSEN
Runi Langum og Hans Martin Øien har utarbeidet en byste i minnesmerket til radiolegenden i Trondheim, Otto Nilsen. Bysten er et modellert portrett som hvor Otto Nielsen kikker ut fra radioens søkerfelt og ut mot de forbipasserende samtidig som han har en positur hvor han på en måte betjener radioens knapper.
Under portrettet finnes Otto Nielsen´s egen signatur hentet fra minneboken fra Grini. Bysten er støpt i bronse. Radioens bakside har en stor åpning som fungerer som en benk hvor det vil være mulig å sitte ned for 2-3 personer.
De ytre sideveggene på minnesmerket har sandblåste tegninger og tekstfragmenter fra Otto Nielsens’s viser. Minnesmerket er gjennomskåret og har enn transperens, dette er for å gi minnesmerke et noe lettere uttrykk og samtidig danner det et indre rom som forsterker bildet som teksten fra sangen "Det har vi" gir oss.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.