DRAMMEN. I disse stunder hvor det går en kule varmt i fotballklubben Strømsgodset, husker jeg da det som var byens stolthet, vinne 10-1 over Lyn i 1968.
DRAMMENSMINNER. Men hvor var den berømte spenningen da Drammen opplevde målorgiene? Egentlig var det ikke mye å skryte av. Spenningen forsvant etter det femte målet. Det var mer spennende når bedehusets predikant ropte ut om helvetes redsler og piner.
Jeg har noen kompiser, vi kaller oss for letthets skyld LEIPH. De er hekta på Godset, på fotballklubben Strømsgodset. Til og med konene har de fått med på galskapen. Selv har jeg ringe erfaring med ballen, det holder som keeper på brannvaktas lag og på kristne ungdomsleir på Vegårshei. Jeg tror ikke vi vant en eneste kamp.
Jeg fikk være med min mors beste venninne den gangen Godset slo Lyn 10 – 1.. Hun var æresmedlem, hadde fribilletter og ble behandlet som en dronning.
Det var 8.123 tilskuere på kampen. En av dem var jeg. Steinar Pettersen scoret fem mål, i løpet av hele karrieren fikk han ballen 220 ganger i mål, og Thorodd Presberg og Egil Olsen scoret to hver. Etter kampen spilte Strømsgodset Musikkorps Congratulations.
Oppladningen til mitt Marienlyst-besøk var enorm. Jeg hadde snakket med Gud i flere dager. I mine barndoms kretser var det noe som het synd. Å gå på fotballkamp var en av dem.
Jeg prøvde å argumentere for og var selvfølgelig overbevist selv. En enkelt fotballkamp kan vel ikke bety så mye? Avspark var jo etter kirketid.
Da søndagen kom, var jeg helt utslitt. Hele natten hadde jeg ligget våken og uroet meg. Ikke for Steinar Pettersens dagsform eller Torodd Presbergs mulige skade. Nei uroen dreide seg om rett og galt. Om de ti bud og salmen «Ta Jesus med hvor hen du lenges, da bliver du så glad i sinn. Men der din frelser utestenges, der må du ikke selv gå inn.»
Ville jeg være glad etter de to ganger førtifem minuttene? Det var spørsmålet jeg fikk med meg hjemmefra.
Så sto vi der, da. Musikkorpset hadde spilt og tribunene var i sånn noenlunde kok. Vi hadde med oss små flagg med Strømsgodsets blåhvite farger. Og en stor pose med godterier. Allerede før kampen begynte hadde min mors venninne slått hatten av ham foran oss, og fått noen ufine ord tilbake.
Det gikk ikke mange minuttene før målene rullet inn.
_editedx.jpg)
Heia Strømsgodset, ropte jeg og fikk en fulltreffer i hode på mannen foran, jeg også. Jeg så forskrekket på ham. Var det ikke lov å vifte med flagget når Strømsgodset scoret hele åtte ganger?
Da begynte en mann å skrike bak meg: Ut med dommer`n, mere blod. Jeg skjønte han var fra Oslo. Siden ropte og skrek han resten av kampen: Straffe! Feil retning! Dommer`n er ei ku. Bare vent til kampen er slutt! Virru ha juling?
Det var som å være i middelalderen. Når hadde jeg opplevd slike primitive tilstander på bedehuset?
Det var egentlig en dønn kjedelig kamp. Strømsgodset vant 10-1. Hvor var den berømte spenningen? Ikke mye å skryte av. Det var mer spennende når bedehusets predikant ropte ut om helvetes redsler og piner. Det var skrekk og gru, det.
Da jeg gikk ut av Marienlyst stadion sa jeg med et salig smil: Jeg gleder meg heller til høsten. Da kommer The Beatles ut med en ny plate. Og så hørte jeg litt sånn fremsynt på When I`m sixty-four fra den siste landeplagen, Sgt. Pepper`s Lonely Hearts Club Band. Getting better behøvde jeg i hvert fall ikke høre på. Om jeg ikke var fra Oslo, da.
Slik ruslet nå den søte ungdomstiden av sted. Det fantes alltids noe å se frem til når Godset ble for kjedelig…
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG GODSET.NO