DRAMMEN. Triztan Vindtorn, mannen med løvemanken og den spinn gærne kleskoden, poesiens Buffalo Bill og hanan fra Drammen, ville ha fylt 81 år 31. juli. Her er en hyllest til en av Drammens og Norges, ja kanskje også en av verdens, største lyrikere. Uten å nøle vil jeg kalle ham Drammens svar på Henrik Wergeland.
MINNER OG MENNESKER. Drammens svar på Henrik Wergeland ble født 31. juli 1942 og døde 4. mars 2009. Triztán Gyldenløwe, som tidligere het både Kjell Erik Larsen, Kjell Erik Vindtorn og Triztán Vindtorn, var en norsk surrealistisk lyriker og artist av rang.
Første gang jeg intervjuet Triztan Vindtorn, den gang Kjell Erik, var for Drammens Tidende og Buskeruds Blad 3. juni 1979. Triztan Vindtorn var lysmester på Oslo Nye Teater for over 40 år siden. Da het han Kjell Erik og var en relativt ukjent mann i Drammen.
- Min store drøm er å mørklegge scenen under en av Wenche Foss` forestillinger, fortalte han og gliste bredt. - Den største kaos ville oppstå, scenearbeidere ville fly om hverandre, skuespillere ville være i villrede og publikum ane fiasko. Og jeg ville ta med meg nøkkelen til lyskontrollen og gå. Det ville bli en sorti som sent ville glemmes.
Hans debutsamling het Sentrifuge og ble utgitt i 1979. Bak miksepulten på Oslo Nye Teater siterte han diktet Sentrifuge:
SENTRIFUGE
klistret på
rotasjonens glasspanne
i avskrellet positir
bobler kroppen i asfalt
finner ingen hjørner for drøm
ikke albuerom for utrettelige
i sentrifugen
trekker alle ansiktene
godt over hodet
Siden ble det en hel haug med lyrikksamlinger og ganger vi møttes. Ikke sjelden møttes vi innerst i den litt forsofne restaurant Stallen eller Dickens. Hvilken drammenser er det ikke som vet om det stedet? Det ble en bedre middag, en seig, men mørbanket hest indrefilet, tror jeg, ryktene sa at biffene var laget av hestekjøtt den gangen, og ørten hundre halvlitere gikk med i løpet av kvelden. Uansett, godt smakte det, og billig var et.
Ingen refusjon fra avisen, nei, så honoraret forsvant i løpet av utskeielsene. Ren nytelse var det var det da han siterte boken Hamrende vaffelhjerter: ... de hører vepsens parrings-skrik flenge et sårrisp i lufta. Det var mer enn vepsens parringsskrik vi hørte den kvelden. Triztan var større enn hva provinsielle Drammen skjønte seg på. Han var en arvtager etter de store, han var en Nobelpris verdig, og Drammens mest undervurderte.
Kjente norske forfattere og kunstnere har gitt navn til en rekke veier og gater i Drammen. Nå er det på tide at vi gir vår store bypoet Triztan Vindtorn den heder han fortjener. Drammen bør gi byens store aktivitetsplass, scenen under torgseilet, et navn med honnør og autoritet: Triztan Vindtorns Plass. Men den gang ei.
Vi har Alexander Kiellands vei i Drammen, Hans Kiærs gate, Henrik Ibsens gate, Herman Wildenveys gate, Bjørnstjerne Bjørnsons gate, Nordahl Bruns gate, Sigurd Christiansens promenade og Elias Kræmmers vei. Store kulturpersonligheter som Drammen har omfavnet.
Triztan Vindtorn fortjener en like stor omfavnelse
Det var heldigvis andre enn politikerne i Drammen som tok ansvar. Bysten Ashot Tonoian lagde forsøkte politisk ledelse å tie i hjel.
Da tok firmaet Drammen Gummiservice grep og plasserte ham på Gyldenløves Plass. Triztan Gyldenløwe på Gyldenløves Plass.
Hvilke andre steder traff jeg Triztan Vindtorn?
I København, selvfølgelig, byen han elsket, hvor han bodde, i Cornelis Vreeswijks krypinn i Christianshavn. på et av hans favorittfrokoststeder, den rustenbruneforsofne Skindbuksen, ved Kongens Nytorv, en kjeller i Triztans ånd.
Med Skipperlabskovs og rugbrød på menyen, fem Harald Jensen-snaps og en Tuborg classic eller ti. Mannen med løvemanken og den spinn gærne kleskoden, poesiens Buffalo Bill og hanan fra Drammen, var like godt kjent i København som i Drammen.
I diktet Vinterakvarell fra boken ”Drammen i 4 temperaturer” bringer Triztan Vindtorn sin kjærlighetserklæring til byen sin. Devegg Ruud har tatt bildene. I et av versene lyder det blant annet:
byens selvlysende kjempeansikt i stadig mer bekymrede folder
den kjølige fargetemperatur i sinkhvitt lilla blått og grått
som drar forbi det samme ansiktet som bølgende grimaser…
og vi leser de blinkende lysreklamene som en åpen bok
for å skjønne hva dette bylandskapet har å fortelle
for å slippe at alle orda går opp i røyk midt i brobildet…
Aldri har Triztan Vindtorn vært mer vinterlig poetisk og billedskapende enn når han har åpnet sitt skrivende hjerte for sin egen by, Drammen. Han fortsetter sin kjærlighetserklæring:
i disse omgivelser står boliggårdene og hutrer helt alene
mens månestrålene legger sitt koboltblå slør over vinterbyen…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.