DRAMMEN. Trond Østgaard gikk bort 26. oktober 2021. Hvil i fred, Trond. Det er et stort savn for de av oss som lærte ham å kjenne. Sist gang jeg intervjuet ham, var han direktør ved Handelshøyskolen BI i Drammen. Vi snakket om mer enn kunnskap, lederskap og næringsliv. Vi snakket om det kompliserte livet. Han var mann som ikke var redd for å gi av seg selv.
MINNER OG MENNESKER. Trond Østgaards lidenskapen til slips og sko var velkjent i Drammen. - Sko skal være pene og de skal passe til anledningen, de skal være pusset og velstelte, sa han. - Og de skal gjerne være litt frekke. Sko er en del av identiteten og selvfølelsen. Jeg må trives med dem. Det som føles godt den ene dagen, er ikke riktig den andre. Jeg har måttet snu på vei til jobben fordi jeg har vært misfornøyd med dagens skovalg.
(Dette er et utdrag av et intervju jeg hadde med Trond Østgaard for næringslivsavisen Dagens Perspektiv for noen år siden).
- Det samme med slips, fortsatte han. Før måtte man i mange miljøer alltid gå med slips. I dag er det få steder med dresskode eller slipstvang. Unntatt for meg. Jeg begynte å gå med slips første deg på handelsskolen og har fortsatt siden. Det er blitt en image etter hvert. Det var et halvår for fire år siden, jeg gikk uten slips. De månedene kaller jeg førti års-krisen.
Vi fortsatte samtalen i retning det kompliserte livet. Han var en mann med mye omsorg og nærhet i seg. Når en av de nærmeste valgte å ta sitt eget liv, fikk man nye perspektiver på livet, fortalte han.
Han har opplevd det kompliserte livet mer enn en gang. - Verden snudde seg opp ned over natten, familien opplevde en ny hverdag og helt nye utfordringer. Det var tøft da det sto på som verst. Men under tøffe tider mobiliserer man ukjente krefter i seg.
Trond Østgaard mente selv at han levde et ukomplisert og privilegert liv, helt frem til han var 25 år. Da hadde han gjort unna skolegangen, men bodde fremdeles hjemme, han hadde det aldeles utmerket. - Jeg hadde jo fått meg en spennende jobb, smilte han.
Så raknet det på hjemmebane. - Faderen gikk i bakken, fortsatte han stille. - Han prøvde flere ganger å ta sitt eget liv. Det kom som lyn fra klar himmel første gang.
- Far hadde bare et ønske, det var å avslutte livet, og selv ikke det klarte han. Det var en tøff periode for familien. Han følte han ikke hadde mer å leve for. Han var åpen om dette, og vi hadde mange ærlige samtaler omkring situasjonen. Det var tre forferdelige år. Til slutt klarte han å ta sitt eget liv.
En slik situasjon gjør at man får nye perspektiver på livet, fortsatte Trond Østgaard. - Verden snudde seg opp ned over natten, familien opplevde en ny hverdag og helt nye utfordringer. Det var tøft da det sto på som verst. Men under tøffe tider mobiliserer man ukjente krefter i seg. Familien kom seg gjennom det, og fant løsninger. I ettertid fikk vi tid til å reflektere. Vi lærte at det som mange oppfatter som krise i livet, kan ofte bare være småting.
- Min aller beste kamerat tok også sitt eget liv. Han var næringsdrivende, med en tilsynelatende vellykket tilværelse. Han hadde sine problemer å slite med, og da butikken gikk over ende, orket han ikke mer. For noen er en slikt nederlag bare et skuldertrekk, det er bare ”naturlig” at en butikk går konkurs. For noen ender det med døden.
- Slike opplevelser i livet har lært meg ydmykhet og de har utvidet min ramme for raushet. Jeg har fått stor respekt for andres synspunkter, og for andres måter å tenke på, og ikke minst for at andres verdisyn skal respekteres,
Trond Østgaard var en BI-direktør som sto svært nær sine ansatte. - Personer som kan ha gått lei, blitt utbrent eller kommet i en vanskelig situasjon hvor livet har kræsjet, har jeg omsorg for, sa han.
- Jeg er opptatt av å vise denne omsorgen, og å forstå. Jeg har vært ute en vinternatt før. Jeg er opptatt av å gi trygghet og prioritere livssituasjonen innenfor rimelighetens grense. Jeg vil være veldig tilgjengelig som samtalepartner. Ulykker kan ramme hvem som helst, og det må miljøet takle. I dag er det deg og i morgen kan det være meg.
Trond Østgaard var glad i mennesker. - Jeg har selvfølgelig ikke problem med å være alene hjemme en dag eller to, sa han. - Men å være sammen med mennesker er nå det beste. Jeg ville ikke kunne trives i en jobb hvor jeg ikke har direkte kontakt med de rundt meg. Mennesker er limet i tilværelsen. På en skole med både yngre og eldre studenter, skaper det en mangeartethet og en spennende puls i hverdagen. Det er spennende å forholde meg til mange typer mennesker.
Egentlig skulle daværende BI-direktør ta over farens bedrift. – Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle inn i skolebransjen. Men etter hvert oppdaget jeg at det å drive en skole er det samme som å drive butikk, produktet er studiet. En privat høyskole overlever bare hvis man har konkurransedyktige produkter, som et frivillig marked er villig til å betale for. Det å selge studier eller å selge coca cola, charterturer til Syden eller såpestykker, er på mange måter det samme. Man må skape et produkt som markedet vil betale for.
Om han jobbet på BI eller på en iskremfabrikk, var i prinsippet det samme. - Jeg skal trives.
- Og for at jeg skal trives, må jeg være ute i felten, være midt i markedskampen. Denne jobben er min livsstil. Og det er like mye min hobby. Hele døgnet. På godt og vondt.
- Og min overordnede jobb er å utvikle det hele mennesket, få mer ut av det enn bare eksamenspapiret. De skal erfare at det er bedre å gå på trynet her, enn å gå på trynet ute i det virkelige livet.
- Jeg er lykkelig når jeg ser studenter lykkes. Jeg blar gjennom finansavisene og synes det er flott å se at mine studenter har kommet seg frem i livet.
- Jeg tror at jeg er en tydelig leder, fordi det er ingen tvil om hva slags oppdrag BI har i Drammen, sa han. - Jeg er nok derfor en krevende leder, som forventer at de ansatte skal gjøre en god jobb. Det er en utfordring, for alle har jobbet her lenger enn jeg. Men når jeg opplever at de som gjør jobben er engasjerte, blander jeg meg ikke inn i detaljer.
Trond Østgaard syntes, på tross av tragiske omstendigheter, at han hadde hatt en grei og god oppvekst. - Jeg var passelig skoleflink, men har aldri vært sportsinteressert, sa han. - Jeg er litt bedagelig anlagt. I gymtimene funket jeg best i volleyball, ellers ble jeg alltid sist, og var den som også ble valgt sist på laget. Det har jeg aldri hatt problemer med, det var ikke min greie det å løpe etter en ball. Alle har behov for noen arenaer hvor de er synlig. Det er her på BI jeg blomstrer, det er her jeg trives. Livet skal leves i hverdagene. Jeg er ikke av dem som planlegger alderdommen. Jeg bruker dagen her og nå, og utsetter ingen ting. Jeg glede meg underveis i livet.
Turer med Hurtigruten var en nødvendighet i Trond Østgaards liv. - Det er morsomt å oppleve noe annet enn BI. Venner spør meg: du treffer vel mange interessante mennesker på disse turene dine? Men jeg reiser ikke for å treffe mennesker. Ombord vil jeg helst ikke bli kjent med nye mennesker. Jeg fotograferer heller. Da er det hyggelig å komme i prat med folk som tar bilder av samme motiver. Vi Hurtigrute-entusiaster har en venneforening, som ikke har mål av seg å få nye medlemmer. Vi er aktivt ute for å finne mennesker med riktig innstilling.
- Jeg er et avislesende menneske av dimensjoner. Når jeg tripper opp landgangen på Hurtigruten, åpenbarer det seg en ny verden, og har ikke tid til å lese aviser. Jeg kjøper dem, samler dem i en bunke, og leser dem på toget hjem igjen.
- Jeg er avhengig av å ha noen ventiler. Det er viktig for ledere å ha noen opplevelser utenfor jobben å forholde seg til, det er viktig å sette av tid til å være alene. Men ikke for lenge av gang. Ustyrt tid er viktig. Jeg har valgt å gjøre noe mer spennende eller bare å se på TV. Jeg har valgt Hurtigruten.
Hva sier du til de som spør om meningen med livet?
- Jeg identifiserer meg med kirken og det den står for. Jeg er på valg til å være med i menighetsrådet Strømsgodset kirke, men ble overrasket da jeg ble spurt. Det var en tanke jeg ikke hadde kommet på selv. Jeg kan komme med andre innspill enn den indre kretsen i kirken.
- Jeg er ingen aktiv kirkegjenger, men det er fascinerende med kirker, jeg fotograferer kirker og jeg besøker dem når jeg er på reise. Jeg er opptatt av kirkerommet og bygningene. Vitenskapen kan forklare mye, og man skjønner jo så lite, men jeg tar inn over meg skaperverket. Om man kaller det Gud, eller hva man enn gjør, så må man bli begeistret over naturen, dyrelivet – og menneskene.
- Meningen med livet må være å utrette noe, både for seg selv og andre. For mange er meningen med livet å sikre neste generasjon, at slekten skal føres videre. Det er ikke min greie.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.