MJØNDALEN. 4. oktober 2026. Møt Magnus Takvam og moren Marie Takvam på Portåsen Kulturarena i Mjøndalen.
PORTÅSEN KULTURARENA. 4. oktober 2026. Møt Magnus Takvam og moren Marie Takvam på Portåsen Kulturarena i Mjøndalen - www.portaasen.no.
Som årets avslutning på Wildenvey-hælja inviterer Portåsen Kulturarena til en helt spesiell litteraturkveld. Marie Takvam (1926 - 2008) markerte seg som en av våre mest kraftfulle og fryktløse stemmer. I samtalen «Levd liv i lyrikken» møter vi hennes sønn, Magnus Takvam, som også har skrevet en biografi om moren, i prat med Trine Bye og Wildenvey-kjenner Ole Hammerborg. Sammen vil de belyse hvordan kropp, egne erfaringer og det levde liv blir motiv og tema i diktning. Velkommen til en kveld fylt med poesi, historier og sterke inntrykk.
Det er to mennesker jeg har stor respekt for. Den ene er barndommens barnetimeforteller Marie Takvam, og sønnen Magnus, det som var NRKs eminente politiske kommentator. Han gjorde meg mye klokere. Vi møtte ham på nyhetene nesten hver eneste dag. Nå er han pensjonist.
Noen hadde Alf Prøysen som sin barnetime-favoritt, andre Anne-Cath Vestly, Vidar Sandbeck eller Kirsten Langbo. Jeg hadde Marie Takvam, som ble født for 100 år siden. Hun døde 82 år gammel. Jeg intervjuet Magnus Takvam om sitt forhold til moren Marie: Min familie prioriterte ikke det materielle, sa han. - De andre i klassen hadde huset fullt av blanke ting. Vi hadde det mer nøkternt.
Jeg spurte om vi var fattige, fortsatte han. - Nei, du er rik, for du har gode evner, og det er det som teller, svarte mor. Det svaret var jeg så fornøyd med at jeg fortalte det til mine klassekamerater.
- Muligens opplevde de meg som høy på pæra av den grunn!
At mor var en kjent person var i begynnelsen en positiv ting. Hun hadde status og anerkjennelse. Da hun var i barnetimen, var det noe jeg kunne stå for i barneflokken, det var noe å være stolt av.
Mors liv var motsetningsfylt, fortalte politisk kommentator Magnus Takvam i NRK. - Det var et nært forhold mellom henne og meg. Nettopp fordi forholdet var så nært, opplevde jeg det nesten som et svik da hun på mange måter mistet kontroll over livet sitt, og dermed meg.
- Men jeg har aldri vært bitter av den grunn. Hun var tvers igjennom et godt menneske, hun var aldri beregnende og hadde aldri onde hensikter. I barndommen fikk jeg mye kjærlighet og omsorg. For meg er derfor regnskapet positivt. Jeg tror heller ikke det jeg har opplevd er mer traumatisk enn det mange andre har opplevd.
I Store norske leksikon står det at Marie Takvam levde et fritt og utsvevende liv i en periode i 70-årene. Det lå nok i den tidens kunstnerrolle det å eksponere seg. Derfor måtte sønnen dele henne med resten av verden. - Som barn har man intuitivt en oppfatning av å eie sine foreldre, fortalte Magnus Takvam.
- Men det at jeg måtte dele mor med offentligheten, var komplisert. Hun prioriterte andre like høyt som meg, og jeg opplevde en slags sjalusi av den grunn. I tillegg eksponerte hun seg på en måte som var svært vanskelig for meg på det tidspunktet. I dag, som en voksen med distanse til det hele, ser jeg det annerledes. Poenget er at det var vanskelig i barndom og ungdom.
Magnus Takvam var 17 år da foreldrene ble skilt. Han ble boende sammen med moren Marie. - Hun gikk mye på byen, og jeg var overlatt til meg selv ganske ofte, fortalte han. - Jeg hadde heldigvis i mange år besteforeldre som et trygt ankerfeste. Jeg var god til å spille fotball, og hadde flere voksenpersoner å forholde meg til her. I tillegg var jeg flink på skolen. Jeg hadde ting som kunne balansere de krevende periodene med mor, jeg hadde andre arenaer enn familien.
- Mor behandlet meg som en likeverdig person. Helt fra jeg kunne snakke tok hun mine spørsmål på alvor, og behandlet meg ikke som en unge som hun bare svarte for å få unna de krevende spørsmålene. Jeg spurte som barn gjør, om alt mellom himmel og jord, og hun svarte meg som en voksen. Hvor kommer Jesus fra, kunne jeg spørre? Hun ga meg en enkel forklaring, som jeg slo meg til ro med: det er et eventyr, det, Magnus.
- Slik var hun i forhold til alle mennesker, uansett hvilken status eller posisjon vedkommende hadde. Hun var ikke redd for maktpersoner, og var, slik jeg husker henne, fullstendig fri for fordommer.
- Da hun fikk problemer med å fylle den tradisjonelle morsrollen, forsvarte hun seg med at hun hadde gjort sin del av jobben ferdig: Nå må du greie deg selv, Magnus. Det var et brutalt svar som hun kanskje ikke helt maktet å innse rekkevidden av, jeg vet ikke.
Min familie prioriterte ikke det materielle, fortsatte Magnus Takvam.
- De andre i klassen hadde huset fullt av blanke ting. Vi hadde det mer nøkternt. Jeg spurte om vi var fattige. Nei, du er rik, for du har gode evner, og det er det som teller, svarte hun. Det svaret var jeg så fornøyd med at jeg fortalte det til mine klassekamerater. Muligens opplevde de meg som høy på pæra av den grunn!
- At mor var en kjent person var i begynnelsen en positiv ting. Hun hadde status og anerkjennelse. Da hun var i barnetimen, var det noe jeg kunne stå for i barneflokken, det var noe å være stolt av. I tillegg møtte jeg mange artige mennesker.
- Da jeg var ungdom og søkte fotfeste i livet selv, falt det sammen med min mors mest intensive periode ute på byen. Når jeg kom inn der hun var, hendte det ofte at hun skrøt hemningsløst av meg så alle kunne høre. Det var ubehagelig for en tenåring. Jeg følte at hun ville bruke meg som bevis for hva hun selv hadde fått til, kanskje.
Marie Takvam hadde, som de fleste kunstnere, en evne til å registrere, en hudløshet som gjorde henne sårbar. Det var liten avstand mellom impuls og handling. I Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen viste hun frem sin middelaldrende rumpe. Noe Arne Hestenes i Dagbladet ikke tålte. Rumpefeiden ble et begrep.
- Jeg orket ikke å se filmen den gang, sa Magnus Takvam, og har ikke hatt behov for det senere heller. – Hun eksponerte seg i en rolle som kolliderte med det å ha henne som mor.
Om hans mor ble misbrukt av menneskene rundt henne? - I den første stormen omkring filmen forsvarte hun det hun hadde gjort på en intelligent måte, svarte han. - Med tiden tror jeg likevel at hun angret på rollen. Konsekvensen var nemlig at denne filmen bidro til å overskygge hennes viktigste bidrag som kunstner, som jo uten tvil er hennes dikt gjennom mange tiår. Jeg tror hun var bevisst hva hun var med på, men overskuet ikke konsekvensene.
Marie Takvam hadde kunstnerens sårbarhet. - Men hun betalte en ganske høy pris for det, blant annet det problematiske i å holde på nære relasjoner, sa Magnus Takvam. - Den motstanden og konflikten det innebærer å utvikle en nær relasjon, er krevende for en som er fullstendig hudløs. Hun var alltid omgitt av beundrere og venner da hun var på høyden kunstnerisk, men etter hvert ble hun ensom, og gradvis redusert psykisk og fysisk. På 1990-tallet kom hun på institusjon, hun ble tatt hånd om av langtidspsykiatrien.
- Det som var sårt for oss å observere, var at en person som hadde hatt tanken og språket som fundamentet i livet, år for år mistet denne evnen. Det var ikke alltid lystbetont å besøke henne på sykehjemmet de siste årene. Det paradoksale var at hun selv ikke så sin egen situasjon som tragisk, men levde rimelig greit med den.
- Jeg har kanskje arvet kunnskapstørsten om hva som skjer i verden etter min mor, sa Magnus Takvam. - Jeg har også arvet noe av den samme sensitiviteten. Jeg er veldig oppmerksom - altfor oppmerksom vil jeg si - på hva omgivelsene mener om meg. Og så finner jeg glede i å uttrykke meg, selv om min arena er langt mer fylt av kompromisser og styrt av andre, enn det som var tilfellet for henne.
- Det jeg er mest glad for, er nysgjerrigheten og interessen for omgivelsene og verden rundt. Jeg opplever et behov for å forsøke å forstå det som skjer, og ikke bare godta første forklaring. Klarer jeg å holde på den gløden, har jeg ikke så mye å bekymre meg for.
ØYVIND RISVIK.