DRAMMEN. Filmen Kjærast hadde kinopremiere 18. september i år og er en av årets vakreste filmer. Kjærast er Erik Poppes siste film, som bygger på nobelprisvinner Jon Fosses eneste originalskrevne manus for film. Filmen er en historien om kjærligheten og kraften i lengselen. Møt filmskaperen, det hvite lerretes trollmann, Erik Poppe, her.
Bilde: Erik Poppe. Foto: Øyvind Risvik.
- Det er bare en ting jeg virkelig lærer av, det er den motstanden jeg får og de feilene jeg gjør, sa Erik Poppe under innspillingen av en av hans tidligere filmer, Kongens nei. - Jeg må tørre å gjøre feil, for det er den eneste erfaringen som fører meg videre. Jeg gjør feil hele tiden. Men fremfor å søke desperat etter svar, prøver jeg å finne impulser som gir meg svar.
Erik Poppes siste film er basert på Jon Fosses filmmanus Kjærast. Det usagte har alltid stått sentralt i Jon Fosses forfatterskap, og hans første filmmanus er intet unntak. Kjærast ble skrevet for nesten 30 år siden, under tittelen Bad Moon Rising, i den samme minimalistiske stilen som den vestlandske nobelprisvinneren i litteratur er kjent for.
Bilde: Fra filmen Kjærast.
Erik Poppe har laget en sår, intim og vakker film som lagd i Jon Fosses unike stil og ånd, slik vi kjenner Jon Fosse – og Erik Poppe.
Erik Poppe er norsk filmregissør, manusforfatter og førsteamanuensis i filmregi. Han har vært journalist, senere fotograf i VG og Reuters, ble sendt til Colombia for å dekke et vulkanutbrudd og ble alvorlig syk av infeksjon.
Besluttet å videreutdanne seg som filmskaper. Debuterte som filmregissør med Oslo-trilogi Schpaaa, Hawaii, Oslo og De usynlige samt Tusen ganger god natt, Kongens nei, Utøya 22. juli og Quislings siste dager. Kjærast er hans siste film, som bygger på nobelprisvinner Jon Fosses eneste originalskrevne manus for film. Filmen er en historien om kjærligheten og kraften i lengselen.
Bilde: Fra filmen Kjærast.
Det har resultert i et stille og dvelende drama der man aner at selv den grunneste dialogen lodder store dyp. De sterkeste følelsene kommer riktignok sjelden til overflaten, noe som kan legge en demper på det umiddelbare engasjementet, men de ligger der like fullt i all sin uhåndgripelighet. Som så ofte ellers i Fosses stykker og bøker, er Kjærast en eksistensiell utforsking av kjærlighet, lengsel, ensomhet og sviktende kommunikasjon.
Erik Poppe er 66 år. Og siden jeg skrev et portrett av ham i Dagens Perspektiv, måtte jeg spørre: Er du en bedre leder, en bedre filmregissør, nå enn for 30 år siden, etter åtte filmer?
Bilde: Fra filmen Kjærast.
- Som filmskaper og historieforteller er jeg bedre nå enn før, svarte han. - Jeg har mer levd liv og større erfaring. Jeg toppregisserte ikke da jeg var tretti. Men da, som nå, tror jeg på det jeg gjør. Men på en litt annen måte.
- Det er bare en ting jeg virkelig lærer av, det er den motstanden jeg får og de feilene jeg gjør, sa Erik Poppe. - Jeg må tørre å gjøre feil, for det er den eneste erfaringen som fører meg videre. Jeg gjør feil hele tiden. Men fremfor å søke desperat etter svar, prøver jeg å finne impulser som gir meg svar.
Bilde: Fra filmen Kjærast.
- Jeg vil ha nei-mennesker rundt meg. Ikke mennesker som nødvendigvis sier: «nei, nei, jeg vil ikke!», men mennesker som tør å stille de litt vanskelige spørsmålene. Folk som ikke blir redd for motstand, men som også tør å gi meg konstruktiv motstand i prosessen. Det farligste er når noen sier: «Dette har Poppe klart før så det løser han nok på en eller annen måte.».
Hver nye film jeg skal lage, skaper jeg noe helt forfra. Jeg har erfaring med meg, jeg vet om begrensninger og jeg vet hva jeg ikke vet. Men påny er oppgaven som et stort blankt lerret, og jeg skal fortelle noe helt annet og på en helt annen måte enn før.
- Jo eldre jeg blir, og mer jeg får gjort, erkjenner jeg tydeligere og tydeligere mine egne begrensninger. Da er kunsten å tørre å jobbe med sterkere folk enn deg. Og da må du tåle et krevende spørsmål eller en undring over hva du gjør, i ny og ne.
Da må du ha et klart hode?
- Nei, jeg må ha et åpent hode, sa Erik Poppe. - Av alle de nei jeg får, skal jeg svare tilbake: «Det var interessant. Det er helt riktig, det har jeg ikke løst. Det utfordrer prosjektet».
Hva med ja-menneskene?
- Nei-menneskene blir ja-mennesker etter hvert som prosessen skrider fram og vi trenger ja-ene så ofte som mulig.
Hva er det mest optimale med å bruke flere år på å lage en film?
- Jeg håper jeg klarer å provosere i gang noen prosesser eller refleksjoner, sa Erik Poppe.
- Jeg fikk et brev fra en familie i Canada, fra noen foreldre som hadde sett filmen De Usynlige for noen år siden. De hadde blitt beveget over budskapet i filmen som er forsoning. De invitert barna sine for å se filmen på nytt. Familien var midt i en situasjon som var svært ladet og spent. Det var den filmen som tilfeldigvis igangsatte en diskusjon som førte til et vendepunkt og en slags forløsning for nettopp denne familien, på et sted jeg aldri hadde hørt om før.
- Hva de diskuterte og hva selve vendepunktet handlet om noe annet, vet jeg ikke, men de hadde behov for å takke meg. Det var rart. Og det var veldig fint. Det er det ytterste av det jeg kan oppleve. Hva gjør en film med en mottaker, hva gjør det med livene til noen?
Spørsmålet jeg stiller alle jeg intervjuer: Hva er så mening med livet?
- Det er først og fremst å se at døtrene mine beveger seg fremover i en verden jeg unner dem å leve i.
- Men skal jeg snakke om mitt yrke, mitt «kall» så innser jeg at de fleste ikke har den samme muligheten til å gjøre noe for mange. Mitt privilegium starter med en ide, som ender med at det treffer massene. Da blir jeg ydmyk. Det ligger en forpliktelse i det å fylle historien med innhold og mening. Så lenge jeg kan fortelle en god historie, gir det mening.
- Og så er det jentene mine, rett og slett jentene mine.
Hva gjør han når han ikke tenker film: Da sykler han, aller helst Rallarveien. - For meg er filmen der hele tiden. Jeg har fått lov til å holde på med akkurat det jeg drømmer om. Jeg kobler aldri helt av, jeg skrur ikke av bryterne, Går jeg i fjellet eller er på sjøen, er jeg nok litt mindre av den «jagede» personen. Mest plagsomt er jeg for perifere venner som ser meg sjelden. Det er den prisen jeg må betale. Som leder er jeg avhengig å skru av og på og får næring andre steder enn under filmopptak.
ØYVIND RISVIK.