DRAMMEN. Jeg pleide alltid å si at jeg ikke er innvandrer, jeg er utvandrer til Norge og ved hjelp av fiolinen, saksofonen og fløytene har jeg fått ut temperamentet mitt. Joseph Angyal kom fra Ungarn til Drammen for å bli musiker. Og etter 40 år drar han tilbake til Ungarn - for å være musiker.
MENNESKER JEG HAR MØTT. Det var musikken som førte Joseph Angyal til Norge, og kjærligheten som holdt ham fast til Drammen. Etter 40 år i Drammen, reiser han til hjemlandet Ungarn.
- Jeg har vært musikklærer på barneskoler, ungdomsskoler, musikkskoler, hadde min egen «Musikkakademiet» Jeg føler at jeg klarte å inspirere mange med min virksomhet i Norge i løpet av 40 år. Jeg ser frem til å gjøre det samme også hjemme i Ungarn. Jeg føler at jeg er blitt et bedre menneske å bo og leve i Norge i 40 år enn om jeg hadde levd et annet sted i verden og jeg gleder meg til å gi mine erfaringer og lærdom videre i Ungarn.
Joseph Angyal har opplevd et enestående, viktig og profesjonelt arbeid fra 2000 til 2022. Vi begynte Brageteaterprosjektet med tre stykker, Terje Hartviksen som teatersjef, Marit Holtet som adm. dir. og meg selv som kunstnerisk leder. Etter hvert ble flere ansatte. Med et lite team klarte vi å skape fra intet et teater som har fått status som regionteater i Buskerud. Jeg føler meg privilegert for å kunne skape teatermusikk sammen med Norges beste regissører, skuespillere, scenografer og teaterfolk.
I løpet av 22 år har jeg satt musikk til 32 teaterstykker, mesteparten var barneteater, som har gitt meg en enestående kompetanse på den slags kunstnerisk virksomhet. Jeg har spilt utallige konserter ved siden av teatret med mange forskjellige kunstnere, og har spilt mange forskjellige sjangere - pop, rock, jazz, klassisk. Og spilt fiolin, saksofon og fløyte når drammensmusikeren Jonas Fjeld har holdt sine konserter.
- Nå har tiden kommet å dra hjem til fedrelandet.
Joseph Angyal er arvelig belastet. Hans bestefar var musiker, og lærte allerede som fire-fem-åring å spille fiolin. Han var ikke profesjonell, men spilte dansemusikk og bruksmusikk.
- Bestefar hadde sitt eget orkester og spilte mye til bryllup og andre festlige anledninger. Mange ganger ble jeg med ham når han var ute og spilte.
Det var en tilfeldighet at Joseph Angyal kom til Norge og Drammen.
- Jeg møtte min kone på begynnelsen av 80-tallet, forteller han. – Og det var skjebnen som førte oss sammen, på selve bursdagen min. Jeg skrev en søknad til myndighetene i Ungarn om å utvandre til Norge, og etter noen måneder fikk jeg lov til å dra. Jeg pleier å si at jeg ikke er innvandrer, jeg er utvandrer.
Joseph Angyal utvandret til Drammen. – Først reise jeg Norge rundt og spilte alt fra jazz til dansemusikk. Det var musikken som førte meg til Norge, og kjærligheten som holdt meg fast til Drammen.
- Jeg ble tatt imot med åpne armer da jeg flyttet til Norge, og har aldri problemer med å være ungarer i dette vakre landet. I alle år har jeg prøvd å tilpasse meg. Og jeg klarte det uten problemer.
- Jeg tok utdanning som musikklærer. Da barna ble født, og jeg sluttet å reise Norge rundt med instrumentene mine, var det skoleverket som ble min arbeidsplass. Mine foreldre var også lærere, så dette yrket har jeg blodet. Raskt lærte jeg meg språket, og alt om den norsk kulturen. Jeg sluttet i skoleverket for fjorten år side, og nå er jeg musikalsk leder i regionteatret Brageteatret.
Det er mye mer krutt i ungarere enn nordmenn, ikke bokstavelig talt, men temperamentet er nok mer eksplosivt. - De sier fra med en gang om det er noe de er uenig i, sier Joseph Angyal. - Diplomati glimrer med sitt fravær. Selv er jeg ikke så full av krutt. Det som er av krutt, kommer til uttrykk i musikken. Jeg får ut temperamentet ved hjelp av både fiolinen, saksofonen og fløytene. Jeg gir musikken en touch av ungarsk krydder når det er nødvendig.
Jeg respekterer tradisjonene som er i Norge, men fra Ungarn har jeg tatt med meg noe helt unikt, musikkulturen, fortsetter Joseph Angyal.
- Ungarn er en stolt nasjon, selv om vi ikke er store landet. Det ligger midt i Europa. I tusen år har vi klart å beholde vår selvstendighet. Selv om vi er blitt litt mindre med årene, er Ungarn et sterkt og flott land.
Joseph Angyal elsker å opptre, lage teater, komponere og skrive. – Jeg var lærer i femten år og begynte å bli sliten, sier han. - Jeg banket på døra til Terje Hartviksen i Brageteatret, her er jeg, sa jeg, har dere bruk for meg? Lederen så viljen og entusiasmen min. Og dermed var jeg ansatt.
Brageteatret var et teater for barn, med barneperspektiv og voksne skuespillere. - I løpet av de siste fjorten årene har jeg satt musikk til 27 skuespill, et par hvert år. Det er fantastisk når barna viser ekte følelser, de har ikke de samme blokkereringene som voksne. Jeg er like mye sosialarbeider som teatermusiker. Det er en del av perspektivet når vi lager skuespillene våre.
- Ungarere er et religiøst folk, selv om de i mange år ble holdt nede av kommunismen. Jeg ble født i 1955, sier Joseph Angyal. - Mamma var rektor på grunnskole og hadde ikke lov til å døpe meg. I all hemmelighet tok bestemor meg med til kirken for at jeg skulle bli døpt. Bare presten og bestemor visste hva som skjedde.
Da jeg var atten år, kom bestemor til meg med noen papirer. Her er dåpsattesten din, sa hun. Det eneste jeg fikk spurt henne var: Sier du at jeg er døpt?
- Jeg ble døpt i den protestantiske kirken, sier Joseph Angyal. – På en måte er jeg kirkegjenger, fordi førti prosent av mine opptredener er kirkekonserter. Jeg liker å være i kirkerommet, og har stor respekt for dette rommet. Jeg er ikke oppdratt i en religiøs familie, men det spiller ingen rolle, jeg har min Gud.
Selv om Joseph Angyal er blitt drammenser så god som noen,
- Det beste ved Norge er at jeg har skapt meg et liv og en familie her. - Jeg må innrømme at jeg savner det ungarske språket. Jeg er flink til å holde det ved vedlike. Det er et utrolig rikt språk, og selvfølgelig har jeg lært barna mine det. Min sønn har en ungarsk kone, og det er fantastisk å kunne prate med barnebarnet mitt på ungarsk.
Drammen er blitt mitt hjem. Samtidig vet jeg at Ungarn er min vugge. er hjertet mitt er i Ungarn.
Og det tar han konsekvensen av. Nå blir Ungarn hans nye hjemland.
Til slutt en liten episode fra mitt møte med Joseph Angyal.
For fire år siden intervjuet jeg Drammens store musikalske multitalent Joseph Angyal, en kar som var borti de fleste fele-, saksofon- og fløyte-aktiviteter her i byen.
Da jeg gikk ned på alle fire for en ørliten fotoseanse, sviktet det fordømte kneet og jeg gikk kast i kast bortover gulvet. I samme øyeblikk husket jeg at jeg for tre dager siden hadde sydd 20 sting i handa. I løpet av et brøkdels sekund bestemte jeg meg for å la en eller annen kroppsdel ta belastningen.
All right avgjørelse, det, jeg reddet handa, men æren fikk et skudd for baugen. Da jeg våknet til live under bordet, med beina oppå stolen, 20 stingshanda plassert et unevnelig sted, halvt bevisstløs og med verdensrommets stjernemylder i fri flukt over netthinnen, hørte jeg Angyal rope forskrekket i det fjerne: Du ødela vel ikke fotoapparatet?
Takk for at du spurte, Joseph!
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: PRIVATE BILDER.