DRAMMEN. Hun er egentlig leder av Stiftelsen Litteraturhuset i Oslo, men kunne ikke si nei til jobben som styreleder i Drammens Scener da hun ble spurt. Susanne Kaluza har fått en av de viktigste styrevervene i Drammen. Hun skal få Drammens Teater og Union Scene på beina igjen. Velkommen hjem til Drammen...
SUSANNE KALUZA. Hun er en intens stemme i samfunnsdebatten. Han har skrevet en rekke bøker og er blitt tildelt et stort antall priser. Nå er Rundtomjenta Susanne Kaluza «hjemme» igjen i Drammen og blitt styreleder for Drammens Teater og Union Scene.
(Dette er et lite utdrag av intervjuet jeg hadde med henne i avisen Dagens Perspektiv, det er mer enn ett år gammelt og kan inneholde utdatert informasjon).
Jeg intervjuet Susanne Kaluza som leder av Stiftelsen Litteraturhuset i Oslo, et av Norges viktigste kulturhus, om ikke viktigste, og som nesten er som hennes egen «hjemmebane». Bygningen er Oslos gamle lærerskole, hvor hennes mor var student. – Dette er en nesten hundre år gammel vernet bygning, sa hun. - Jeg synes det er veldig hyggelig at mamma gikk på skole her. De hadde gymnastikk i det som nå er vår største arrangementssal: Wergeland.
Susanne Kaluzas historie er både broket og dramatisk. Hvordan har foreldre og besteforeldre formet deg på ulikt vis? - Mamma er veldig varm og omsorgsfull og interessert i mennesker. Og så er hun veldig kunnskapsrik.
- På pappas side er det mye dramatikk, på mammas side er det mest drammensere i generasjoner: sydamer og båtskippere. Det er det jo for de fleste drammensere. Mamma var lærer, hadde ansvar for skolebiblioteket.
- Hun dro oss med på skolebiblioteket i helger og ferier og jeg lånte bunker med bøker. En ting jeg satte særlig pris på var at mamma aldri var snobbete på hva vi leste. Om det var Carl Grimbergs verdenshistorie eller Donald Duck var det samme bare vi leste.
- Faren min levde gjennom krigen i Tyskland, fortalte hun. - Han har sett hvordan den siviliserte verden har forfalt under diktaturer to ganger på en generasjon. Han har opplevd hvor farlig det er med hatparat, hvor farlig det er med ekstremisme, at vi alle har et ansvar for å forsøke å bremse om vi ser at samfunnet utvikler seg i en gal retning.
- Så er det nok også fra pappa de gule lappene kommer, ordning muss sein, vet du.
Susanne Kaluzas far ble født i 1936, i den delen av Tyskland som etter krigen ble en del av Polen. Hans far igjen ble sendt til fronten og havnet i krigsfangenskap i Tsjekkoslovakia da Tyskland kapitulerte.
Faren var ni år da han sammen med mor og to søstre rømte fra de sovjetiske soldatenes hevn. - Etter det bodde han i Sveits, Italia og Australia. Moren var 21 år og faren 33 da de møtte hverandre i Genève. De giftet seg og flyttet til Drammen. Det er norsk, østerrisk, polsk og tysk blod i hennes årer. Selv har hun gått i barnehage i bydelen Fjell i Drammen, hvor majoriteten var utenlandske, flerspråklige, barn, flesteparten flyktninger fra Pinochet og andre sør-amerikanske diktaturer.
Da er det lett å spørre: Hva skal ledere gjøre for å få flere flerspråklige mennesker inn i staben?
- Først og fremst må man være klar over viktigheten av mangfoldet, sa hun. - Vi tøyser med at vi trenger mer enn hvite menn som pusher 50, men vi trenger dem også. Vi trenger folk som pusher både 60 og 70. Og vi trenger folk med bakgrunn fra både Karasjok og Karachi.
- Samtidig har vi alle en sterk tendens til å rekruttere folk som likner oss selv. Det gjelder oss alle, også meg, så det handler om å være bevisst på den biasen. Det er lett for meg å rekruttere engasjerte blide og unge jenter. Men det er ikke sikkert det er en til som er lik meg teamet mitt trenger.
- Mange arbeidsplasser bommer på dette og tenker at mangfold kun handler om kjønn, fortsatte Susanne Kaluza. - Men det handler om å se verdien av utfyllende kompetanse, enten det dreier seg om å rekruttere ansatte med ulik alder, etnisk bakgrunn, seksuell legning, funksjonsgrad og bakgrunn.
- Mangfold kan være andre enn bare de som har gått med NHH eller å få inn noen med mer teknisk kompetanse. Så er det verdt å tenke på at vi synes det er helt ok å jobbe systematisk med å rekruttere flere unge ansatte, mens med det samme vi snakker om å gjøre det samme med kjønn eller etnisk bakgrunn roper vi opp om negativ kvotering. Men prinsippet er det samme. Selskapet blir bedre om vi har mennesker med ulik bakgrunn og ulikt idetilfang.
- Bokbransjen er kritthvit, så dette er noe vi er veldig opptatt av her på Litteraturhuset. Hva kan vi gjøre for å få inn folk med mer variert bakgrunn? Ikke fordi det er snilt og rettferdig, men fordi det er viktig for institusjonen og teamet å speile befolkninga. Skal vi lage gode produkter og tjenester for befolkninga i 2020, må vi ta inn over oss at mange nordmenn har for eksempel en flerkulturell bakgrunn.
- Litteraturhuset er nå 12 år gammelt. Vi har vært en baby i en startup-fase, nå er babyen stor og vi nærmer oss tenårene. Da må vi sette foten i bakken og se hvordan verden har endret seg siden dette selskapet ble født. Hva har skjedd i samfunnet, hvilke andre aktører har komme på markedet og hva er vi best på og hvordan formidler vi formålet vårt på best mulig måte?
- Det har jeg brukt mye tid på.
- Litteraturhuset er i den velsignede posisjon at det er utrolig mye som blir gjort godt her. Vi har et utrolig godt omdømme, folk liker oss, de liker å gå på arrangementene på huset. Jeg opplever at politikere og brukere ser at det vi gjør har en verdi.
- Litteraturhuset er en ikke-kommersiell stiftelse, vi har ingen eiere og ikke noe krav om å tjene penger utover å ha et regnskap som går i balanse, fortsatte Susanne Kaluza.
- Det vi skal, er å oppfylle tre formål: Spre litteratur i bred forstand, verne ytringsfriheten og bidra til en mer kunnskapsbasert offentlig samtalen. Vi skal ikke pushe bøker for salg, fokus er på hvordan vi kan bidra til å bygge ned siloer, løfte frem nye stemmer, bidra til integrering og felles møteplasser. Vi har bevisst lave billettpriser slik at så mange som mulig kan besøke oss. Kunnskap skal være for de mange og ikke for de få.
Har du noen tanker om meningen med dette livet?
- Der sitter jeg ikke på noen fasitsvar. For meg handler det heller om å bruke de timene jeg har på jorda til å gjøre en forskjell, bidra med det jeg kan for å forsøke å gjøre samfunnet vårt bittelitt bedre.
- Rett og slett være god mot de menneskene jeg møter i livet mitt. Mer komplisert er det ikke.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: AGNETE BRUN.